Home About us Products Services Contact us Bookmark
:: wikimiki.org ::
DKM Blücher

DKM Blücher

DKM «Blücher» var et tysk krigsskip oppkalt etter den prøyssiske generalfeltmarskalk og fyrste Gebhard Leberecht von Blücher (1742-1819). Det ble sjøsatt 8. juni 1937, og hadde 8 kanoner, 12 antiluftskyts og 12 torpedorør. Skipet gjennomgikk utprøving og mannskapet opplæring under tokt i Østersjøen. Det ble beredstilt for ordinær innsats den 30. mars 1940. Dens første - og siste - innsats skulle komme rett etter, under Weserübung-Nord, det tyske overfallet på Norge. Det skulle være det førende skip i invasjonsgruppe 5 (under konteradmiral Oskar Kummetz), og skulle sammen med det krysserne «Lützow» og «Emden» og noen mindre skip bringe invasjonsstyrker inn til Oslo. Skipet ble senket på vei inn i Oslofjorden morgenen 9. april 1940 ved Oscarsborg festning, ved hjelp av kanonene Moses og Aron, samt torpedobatteriet. Av mannskapet på 1 308 menn omkom omlag 1 000 i det kalde vannet. Senkingen av «Blücher» satte en midlertidig stopper for det tyske inntrengningsforsøket, siden resten av eskadren trodde sundet var minelagt (grunnet torpedotreffene). Senkingen ga norske myndigheter tid til å flykte. Vraket lekker olje og utgjør en miljøtrussel for Drøbaksundet. Skroget inneholdt frem til 1994 anslgsvis 1500 m3 brunkulltjære i tanker langs bunn og sider på skroget. Brunkulltjære var et vanlig drivstoff for tyske krigsskip i perioden frem til og med annen verdenskrig. Ved en opprenskningsaksjon i 1994 ble mesteparten av brunkulltjæren pumpet ut.

Se også


- «Tirpitz»
- «Admiral Hipper» Blücher

DKM

Kriegsmarine var navnet på den tyske marinen i perioden 1935 til 1945. Forløperen var Reichsmarine og etter den andre verdenskrig ble de få gjenværende skipene fordelt mellom seierherrene. Etter at Vest-Tyskland rustet opp igjen og ble medlem av NATO i 1956 ble marinen referert til som forbundsmarinen. Etter gjenforeningen i 1990 ble det bestemt at marinen skulle kalles Deutsche Marine.

Historie

Etter slutten av første verdenskrig la Versailles-traktaten begrensninger på tysklands millitære slagkraft. Luftwaffe ble nedlagt, mens marinen - Reichsmarine - fikk ha maksimalt 6 større krigsskip inntil 10 000 tonn, og et begrenset antall mindre fartøyer. Lommeslagskipene Admiral Graf Spee, Deutschland og Admiral Scheer ble bygget for å komme akkurat under grensen på 10 000 tonn. Etter at nasjonalsosialistene grep makten i 1933 startet Tyskland å ruste opp. I mars 1935 kunngjorde Hitler at han ikke lengre anså seg bundet av traktatens millitære bestemmelser, og juni samme år inngikk Storbrittania og Tyskland en flåteoverenkomst som tillot tyskerne å bygge opp en flåtestyrke langt utover Versailles-traktatens begrensninger. Kriegsmarine ble dannet 1. juni 1935 under ledelse av storadmiral Erich Raeder og markerte starten til et stort byggeprogram av tyske skip, i 1935 ble kjølen strukket på slagskipene Gneisenau og Scharnhorst, og i 1936 Tirpitz og Bismarck. Kriegsmarine var første gang i kamp i den spanske borgerkrigen, og et marinefartøy ble brukt i innledningen til gjenerobringen av Danzig 1. september 1939 og Erich Raeder var pådriver for at Norge skulle invaderes for å gi Kriegsmarine baser. I begynnelsen hadde de store overflateskipene en viss suksess, men de ble jaget av den overlegne britiske marinen og viste seg å være sårbare for luftangrep. Etter at flaggskipet Bismarck ble senket i 1942 bestemte tyskerne seg å satse på ubåtflåten som hadde suksess inntil 1943. Overflateskipene spilte en rolle da tyskerne trakk seg tilbake ved slutten av krigen.

Kriegsmarine i Norge

Den tyske marinen var sterkt involvert i invasjonen av Norge, og led alvorlige tap i norske farvann. Etter at invasjonen var gjennomført etablerte tyskerne flere viktige baser for overflatefartøyer og ubåter i Norge. Etter at «Marineoberkommando (MOK) Norwegen» ble opprettet i april 1940 kom det etterhvert en kommandant for Seeverteidigung Oslofjord med base i Oslo, en Admiral der norwegischen Westküste i Bergen, en Admiral der norwegischen Nordküste i Trondheim og en Admiral der norwegischen Polarküste med base i Tromsø. I tillegg var det en kort periode en kommandant for der norwegischen Südküste i Kristiansand De havgående overflateskipene som periodevis var i Norge, hørte ikke under MOK Norwegen, heller ikke ubåtene som hadde en egen ubåtkommando - Führer der Unterseeboote (F.d.U.) Norwegen. MOK hadde en egen avdeling for sivile fartøyer. Kategori:Tysklands forsvar kategori:andre verdenskrig ja:ドイツ海軍

Preussen

Preussen (eller Preußen, latin Borussia eller Prussia) var navnet på en geografisk region, et hertugdømme, og fra 1701 et kongerike, etter 1871 innenfor Det tyske rike. Navnet kommer fra gammelprøysserne, et baltisk folk beslektet med litauerne, som senere ble assimilert i den tyske kulturen.

Geografi

Preussen begynte sin eksistens som et lite territorium omkring Königsberg, et område som senere ble kjent som Østpreussen. Det ble i høymiddelalderen et mål for tysk kolonisering. Ved slutten av annen verdenskrig utgjorde Preussen stort sett hele Nord-Tyskland fra de franske, belgiske og nederlanske grenser i vest til den litauiske grensen og til territorier som nå tilhører det østre Polen. Preussens utbredelse var størst før 1918 og inkluderte også store deler av dagens vestre Polen. I en periode mellom 1795 og 1815 kontrollerte Preussen også det nåværende sentrale Polen, inkludert Warschau/Warszawa. Frem til krigens slutt inkluderte Preussen, utover det "egentlige Preussen" (regionene Vestpreussen og Østpreussen), regionene Pommern, Schlesien, Brandenburg, Lausitz, Hannover, Schleswig-Holstein, Westfalen, Hessen, samt noen mindre tilknyttede områder i syd, som Hohenzollern, stamsete for Preussens kongehus. Som en overveiende nordlig og østlig tysk stat hadde Preussen en majoritet av protestanter, selv om det var an anselig andel katolikker i Rheinland, og i enkelte østlige provinser. Dette kan være en forklaring på hvorfor katolske sør-tyske stater som Østerrike og Bayern lenge bekjempet prøyssisk hegemoni. Til tross for sin overveiende tyske karakter brakte Preussens anneksjoner av territorium tildels befolket av polskspråklige folk på 1700-tallet med seg en større polsk minoritet. I 1918 ble størstedelen av territoriene med større grad av polskspråklig befolkning avstått til den nylig opprettede polske staten.

Tidlig historie

Bayern Området ved Østersjøems sørøstlige hjørne var opprinnelig befolket av et baltisktalende folk, i slekt med latvierne og litauerne. På 1200-tallet inviterte Konrad av Mozovia den tyske ridderorden til å komme fra Transylvania og beseire de prøyssiske stammene ved grensene til hans rike. Etter å ha kjempet mot prøysserne i mer enn et århundre, opprettet ordenen en semi-uavhengig stat, som etter hvert kom til å kontrollere mesteparten av dagens Estland, Latvia og Litauen, samt områder som nå ligger i nordre Polen. Da var de opprinnelige prøysserne fordrevet, germanifisert eller utryddet. I 1525 ble ordenens stormester protestant, og proklamerte deler av ordenens territorier som hertugdømmet Preussen. Ordenens territorier var på denne tiden begrenset til området øst for munningen av Weichsel. I 1618 kom hertugdømmet i personalunion med det keiserlige kurfyrstedømmet Brandenburg, en stat sentrert rundt Berlin og siden 1400-tallet regjert av Hohenzollern-familien. Under Friedrich Wilhelm I av Brandenburg, kjent som «den store kurfystem», erhvervet Preussen stadig flere territorier, inkludert Magdeburg og områder vest for Rhinen.

Kongeriket Preussen

Rhinen I 1701 ble Brandenburg-Preussen utropt som Kongeriket Preussen av Fredrik I, med tillatelse av den tysk-romerske keiser. Under Fredrik II den Store erobret Preussen Schlesien fra Østerrike i den Østerrikske arvefølgekrig, og forsvarte området i Syvårskrigen som endte i 1763 med Preussen som den dominerende tyske staten. Gjennom ekteskap og arv kom Preussen også i besittelse av andre territorier, som Pommern. I løpet av denne perioden ble den slagkraftige preussiske arméen og det effektive statsbyråkratiet grunnlagt, institusjoner som ble sentrale i det tyske statsapparatet. Preussen utvidet sine territorier ytterligere i perioden 1772-95. Under Friedrich Wilhelm II gikk Preussen til krig mot det revolusjonære Frankrike i 1792, men ble slått i slaget ved Valmy og ble tvunget til å avstå de vestlige territoriene til Frankrike. Friedrich Wilhelm III gjenopptok krigen, men led en katastrofal skjebne ved slaget om Jena og trakk seg tilbake fra krigen etter å ha avstått enda mer territorium. I 1813 gikk Preussen inn igjen i krigen sammen med bl.a. Russland og England mot Napoleon Bonapartes Frankrike. Ved Wienerkongressen i 1815 fikk Preussen tilbake sine tapte territorier, samt hele Rheinland og Westfalen. Disse vestlige områdene var av stor betydning fordi de inkluderte Ruhr, som kom til å bli sentret for tysk industrialisering. Preussen kom ut av Napoleonskrigene som den dominerende makten i Tyskland, overskyggende sin rival Østerrike. I bytte trakk Preussen seg tilbake fra områder som ble til Kongress-Polen under russisk styre. Kongress-Polen Begynnelsen av det 19. århundre ble preget av strid mellom liberalistiske krefter, som ønsket et forent føderalt Tyskland under en demokratisk konstitusjon, og konservative grupperinger, som ønsket å bevare Tyskland som et lappeteppe av svake uavhengige stater, med Preussen og Østerrike som konkurrerende stormakter. I 1848 grep de liberale sjansen da 1848-revolusjonen brøt ut i Europa. En skremt Fredrik Vilhelm IV godtok å sammenkalle en nasjonalforsamling og gi en grunnlov. Men da Frankfurtparlamentet tilbød Fredrik Vilhelm tronen i et forent Tyskland, takket han nei på grunnlag av at en nasjonalforsamling ikke kunne tildele kongelige titler. Preussen fikk en halvdemokratisk konstitusjon, med et parlament (landdag) bestående av et underhus og et overhus (Herrenhaus), og den landeiende junkerklassen beholdt sin makt.

Preussen i det tyske keiserrike

Herrenhaus I 1862 utnevnte Wilhelm I Otto von Bismarck som prøyssisk statsminister. Bismarck var oppsatt på å beseire både de liberale og de konservative for å skape et sterkt og samlet Tyskland, dominert av den preussiske overklassens styre og byråkrati og ikke av de vest-tyske liberalistene. Dette oppnådde han ved å provosere tre kriger som han vant; med Danmark (1864), som gav Preussen Schleswig-Holstein, med Østerrike (1866), som tillot Preussen å underlegge seg Hannover og de fleste andre nordtyske områder, og med Frankrike (Den fransk-preussiske krig i 1870, som gav ham anledning å kreve at Mecklenburg, Bayern, Baden, Württemberg og Sachsen skulle gå sammen i et forent tysk rike, under lederskap av kongen av Preussen som tysk keiser. Dette var det største Preussen noensinne oppnådde, og hvis landet hadde hatt kloke ledere, ville antakelig Preussens økonomiske makt og politiske status gjort det til et fredelig sentrum av den europeiske sivilisasjon. Dessverre kom Wilhelm II til makten i 1888. Han var en uerfaren, trangsynt og reaksjonær mann med dårlig dømmekraft. Etter å ha avskjediget statsmannen Bismarck i 1890 satte han i verk en militarisering og aggressiv utenrikspolitikk som til slutt medvirket til at den katastrofale første verdenskrig brøt ut. De preussiske junkere og generaler dominerte krigføringen, så da den endte i nederlag måtte de ta ansvaret. Det preussiske monarkiet falt, såvel som monarkiet i de andre tyske statene, og Tyskland ble republikk. Versaillestraktaten i 1919 skapte en ny polsk stat, og tvang Tyskland til å avstå store landområder til denne, hvor det også bodde flere millioner tyskere. Øst-Preussen ble avskåret fra resten av Tyskland av den polske korridor som ga Polen adgang til Østersjøen.

Preussens fall

Tyskland vurderte å dele Preussen opp i mindre stater, men til slutt var det tradisjonen som seiret. Preussen ble til Fristaten Preussen (Freistaat Preussen), den største delstaten i Tyskland. Siden den omfattet både Ruhr og Berlin, var den Tysklands største delstat. Den var en venstrebastion med sosialdemokratisk styre i det meste av 1920-tallet. I 1932 ble den sosialdemokratiske statsministeren Otto Braun avsatt ved et statskupp ledet av Franz von Papen, og den siste rest av demokrati i Tyskland var borte. I 1933 ble Hermann Göring statsminister, en posisjon han brukte til å undertrykke all demokratisk opposisjon. I 1934 fratok nazistene de tyske delstatene alt selvstyre, men Preussen fortsatte å eksistere som en ren territoriell forvaltningsenhet. I 1945 okkuperte sovjetiske styrker hele det østlige og sentrale Tyskland. Alt øst for Oder-Neisse-linjen inkludert Schlesien, Pommern, Øst-Brandenburg og Øst-Preussen ble okkupert av Polen, mens den nordlige delen av Øst-Preussen ble okkupert av Sovjetunionen. De allierte bestemte etter Tysklands kapitulasjon i 1945 at Tyskland skulle bevares i sine grenser fra 1937 (uten Østerrike og Sudetenland). Imidlertid førte den kalde krigen til en de facto polsk og sovjetisk anneksjon av østområdene. Dette var i strid med internasjonal lov. Sovjet og Polen igangsatte et program for etnisk rensning av alle tyskere fra Øst-Tyskland. Det bodde rundt 15 millioner tyskere i østområdene og disse ble dels fordrevet, dels massakrert. Disse deportasjonene kombinert med nasjonaliseringen av jordbruksland i Midt-Tyskland, det senere DDR, gjorde i noen grad ende på junkerne som samfunnsklasse. De deporterte preusserne har sluttet seg sammen i Landsmannschaften, f.eks. Landsmannschaft Schlesien og Landsmannschaft Ostpreußen, som er de viktigste innenfor Bund der Vertriebenen, de fordrevnes interesseorganisasjon med tilsammen mer enn to millioner medlemmer. De fleste av disse er av preussisk opprinnelse. Disse organisasjonene anerkjenner ikke den polske og russiske annekteringen av Øst-Tyskland. De sentrale preussiske provinsene som havnet i DDR ble etter krigen omorganisert til delstatene Brandenburg og Sachsen-Anhalt. I Vest-Tyskland ble Preussens provinser delt inn i Nordrhein-Westfalen, Niedersachsen, Hessen, Rheinland-Pfalz og Schleswig-Holstein. Etter gjenforeningen ble det gjennomført en omorganisering, hvor bl.a. Fristaten Sachsen ble gjenopprettet. De nye delstatene tilsvarer i all hovedsak de gamle preussiske provinsene. De allierte hevdet at de avskaffet Preussens eksistens i 1947. Dette er i strid med krigens folkerett, da en okkupasjonsmakt ikke vilkårlig kan endre det okkuperte landets territorium og forgripe seg på dets territoriale integritet. Enkelte jurister hevder derfor at Preussen juridisk sett fremdeles eksisterer, men ikke er handlungsfähig. Etter Tysklands delvise samling i 1990 har det vært foreslått en sammenslåing av statene Brandenburg, Mecklenburg-Vorpommern og Berlin under navnet Preussen. I 1996 stemte Brandenburgs innbyggere mot en sammenslåing med Berlin, trolig på grunn av Berlins dårlige økonomiske situasjon. Etter Sovjetunionens fall har etniske tyskere begynt å flytte tilbake til Kaliningrad-enklaven (Nord-Østpreussen) i Russland. Det bor her rundt 10 000 etniske tyskere. Foreninger i Tyskland, som den høyreorienterte Aktion Deutsches Königsberg, arbeider aktivt for en regermanisering av området, og finansierer også gjenoppbyggelse av kulturminner, f.eks. Königsberger Dom. Fra russisk side har enkelte tatt til orde for å gi Øst-Preussen tilbake til Tyskland. Den tyske regjeringen avslo etter Sovjetunionens sammenbrudd et tilbud om å kjøpe området tilbake, fordi landet hadde mer enn nok med gjenoppbyggelsen av det tidligere DDR. Kaliningrad-enklaven er det fattigste og mest nedslitte området i hele Russland, og vil kreve enorme investeringer. Mange ønsker seg en felles tysk-russisk forvaltning av området.

Se også


- Tyskland
- Brandenburg
- Øst-Preussen
- Fransk-prøyssiske krig
- Tysklands historie
- Hohenzollern
- Königsberg
- Liste over konger av Preussen
- Masurien
- Syd-Preussen
- Ermeland
- Vest-Preussen

Eksterne lenker


- [http://www.orteliusmaps.com/book/ort56.html Kart av Tyskland og Preussen fra 1570]
- [http://www.uni-mannheim.de/mateo/desbillons/atlas/seite70.html Kart av Pommern og Preussen fra 1598]
- [http://wwwtest.library.ucla.edu/libraries/mgi/maps/blaeu/prvssia.jpg 1660 map of Prussia 1660]
- [http://www.rulers.org/prusprov.html map of Prussian Provinces]
- [http://www.frombork.art.pl/Frombork-foto/merkator.jpg Partial Map of Prussia by Gerard Mercator, Atlas sive cosmographica., Amsterdam 1594]
- [http://www.frombork.art.pl/Frombork-foto/Mprus.jpg Partial Map of Prussia by Kasper Henneberger, Koenigsberg 1629]
- [http://www.frombork.art.pl/Frombork-foto/Hart3_m.jpg Map of Old Prussia by K. Henneberger, 17th c.]
- [http://www.frombork.art.pl/Frombork-foto/Hart4_m.jpg Map of Prussia by K. Henneberger] in: Christoph Hartknoch, Alt- und neues Preussen..., Frankfurt 1684
- [http://www.frombork.art.pl/Frombork-foto/m_reyilly.jpg Map of Prussia and Freie Stadt Danzig from 18th c.]
- [http://www.frombork.art.pl/Frombork-foto/mapaXIX.jpg Map of East Prussia] K. Flemming, F. Handtke, Głogów ca. 1920, after Treaty of Versailles removed Memel area from Germany.
- [http://www.nccg.org/ezion_geber/preussen2.html Website dedicated to Prussia]

Litteratur


- Dönhoff, Marion Gräfin v.: Preußen - Maß und Maßlosigkeit
- Dönhoff, Marion Gräfin v.: Namen, die keiner mehr nennt
- Engelmann, Bernt: Preußen. Land der unbegrenzten Möglichkeiten, München 1979
- Fernau, Joachim: Sprechen wir über Preußen. Die Geschichte der kleinen Leute
- Haffner, Sebastian: Preußen ohne Legende
- Herdepe, Klaus: Die Preußische Verfassungsfrage 184 (= Deutsche Universitätsedition Bd. 22) ars et unitas : Neuried 2003, 454 S., ISBN 3-936117-22-5
- Higounet, Charles: Die deutsche Ostsiedlung im Mittelalter, München 1990
- Preussen. Chronik eines deutschen Staates. Herausgegeben von Wolfgang Ribbe und Hansjürgen Rosenbauer. (= Begleitbuch zur gleichnamigen sechsteiligen Fernsehreihe, produziert von den ARD-Sendeanstalten ORB, SFB und WDR), Nicolaische Verlagsbuchhandlung - Berlin 2000, S. 288, zahlreiche Abb., ISBN 3-87584-023-2
- Ranke, Leopold von: Preußische Geschichte. 4 Bde., München 1965
- Schoeps, Hans-Joachim: Preussen: Geschichte eines Staates. Bilder und Zeugnisse, Frankfurt/M. Berlin 1992
- Straub, Eberhard: Eine kleine Geschichte Preußens, Berlin 2001 Kategori:Tidligere tyske forbundsstater ja:プロイセン simple:Prussia

Monark

Monark er en regjerende statssjef i et monarki, f.eks. en keiser, konge, dronning, storhertug, hertug eller prins. Monarkens stedsfortreder kalles regent.

De europeiske monarkenes makt og betydning

De fleste monarker har i dag en de facto symbolsk rolle; som et symbol på kontinuitet, selv om de juridisk sett har en meget stor makt i henhold til grunnlovene. Svært få av de vestlige monarkene har i dag anledning til å delta i partipolitikken, verken som debattant eller som stemmeberettighet. Men det finnes mange eksempler på at de vesteuropeiske monarkene har tatt opp viktige samfunnsproblemer over politiske nivå. Når de først ytrer seg utløser de også en debatt. I Norge skjer dette bl.a. i Kongens nyttårstale. Dette er antakelig den viktigste enkeltrollen til dagens monarker. Kong Karl XVI Gustaf av Sverige har valgt en noe mer aktiv rolle som monark enn sin norske kollega. Kong Karl Gustaf har endog åpent kritisert sin regjering når han har ment det har vært på sin plass. Fra norsk side har den sterkeste tilsvarende kritikk kanskje vært da dronning Sonja etter tyveriet ved Munch-museet i 2004 sterkt antydet at sikkerheten hadde vært for dårlig. Den betydelige politiske kunnskapen mange monarker er i besittelse av gir dem muligheter til å rådgi statsministeren og statsrådene i viktige situasjoner. Norges konge utpeker den nye regjeringssjefen etter den avgående statsministerens anbefaling. Da Norge i 1928 utnevnte landets første arbeiderpartiregjering var det kong Haakon VII som personlig tok dette initiativet på bakgrunn av den parlamentariske situasjonen. Kongen har videre iht. Grunnlovens §78 anledning å nekte å underskrive en ny lov, noe som kan utsette lovens ikrafttredelse betydelig ved at loven blir sendt tilbake til Odelstinget for ny behandling. Grunnlovens §79 sier at to påfølgende Storting må så stemme for loven for at den skal bli rettsgyldig uten Kongens samtykke. Kong Olav V benyttet seg av denne anledningen ved flere tilfeller. I et konstitusjonelt monarki, som det norske, har kongen i henhold til Grunnloven den øverste og avgjørende makt i alle grunnleggende saker, men det er underforstått at det er kongens råd (Regjeringen) som skal utøve makten til daglig. Kongen skal ikke utøve regjeringsmakten, men kun godkjenne vedtakene, bortsett fra ved helt spesielle anledninger. Kong Haakon VII utøvde denne makten da Tyskland invaderte Norge i 1940 og da daværende regjeringssjef Johan Nygaardsvold i statsråd på Hamar var klar til å overgi seg. Dagen etter, den 10. april avviste kong Haakon den tyske sendemannen dr. Curt Bräuers krav om å utnevne en regjering ledet av Vidkun Quisling. Kongen har myndighet og ansvar for medlemmene av kongefamilien. Det er kongen personlig som tildeler prinser og prinsesser deres titler. Kategori:Monarki ja:君主 ko:군주 zh-min-nan:Ông

1742

Begivenheter


- Svensken Anders Celsius fant opp Celsiusskalaen for temperaturmålinger.

Utlandet

Norge


- 29. juni – Kristiansund og Molde fikk bystatus.

Født

Døde

---- 1700-tallet Kategori:Årstall på 1700-tallet ko:1742년

8. juni

8. juni er den 159. dagen i året (den 160. i skuddår). Det er 206 dager igjen av året.

Historie


- 793 – Norske vikinger plyndrer klosteret på Lindisfarne i Øst-England og innleder vikingtiden.
- 1783 – Vulkanen Laki på Island får et utbrudd som varer i åtte måneder. Mer enn 9 000 mennesker omkommer.
- 1967 –
  - Seksdagerskrigen: Israelske styrker inntar Sinaihalvøya
  - Seksdagerskrigen: Det amerikanske etteretningsskipet USS Liberty angripes av Israelske fly

Norsk historie


- 1931 – En arbeidskonflikt ved Norsk Hydros anlegg på Menstad fører til Menstadslaget.
- 2004 – Venuspassasje, Venus passerer Solen, for første gang synlig fra jorda siden 1882 (i Norge 1769)
- 2005 – Smittekilden for en epidemi av legionærsyke som denne sommeren krevde minst 10 dødsofre på Østlandet lokaliseres til et renseanlegg på Borregaards anlegg i Sarpsborg

Født


- 1745 – Caspar Wessel, norsk matematiker
- 1916 – Francis Crick, britisk vitenskapsmann, vant Nobelprisen i medisin
- 1957 – Scott Adams, amerikansk forfatter og tegneserieskaper.

Døde


- 632 – Muhammed, islams profet
- 1846 – Rodolphe Töpffer, sveitsisk maler, forfatter og en av de første tegneserieskaperne

Helligdager

---- Se også: 7. juni – 9. juni – 8. mai – 8. juli – Historiske datoer

Kanon

En kanon er et skytevåpen med kaliber 20 mm og over, som beskyter et mål med direkte ild, altså med flat kulebane og høy munningshastighet.

Historie

Kanonen begynte å dukke opp i Europa på 1300-tallet. Mindre skyts ble ofte laget av bronse eller jern, mens større skyts kunne bli bygget opp av flere lag langsgående jernstenger som ble holdt sammen med påkrympede ringer av smijern. Til slutt tok bronsekanonene over i det store og hele. De første produsentene av kanoner var klokkemakere, som hadde kompetanse og utstyr til å støpe store ting i bronse. Fra sent 1700-tall tok støpejernskanoner over. Fra sent på 1870-tallet begynte kanoner med baklading å erstatte de med munningsladning. Fordelene med baklading var flere; det ga høyere skuddtakt, det ga bedre tetning mellom løp og prosjektil (noe som ga bedre utgangshastighet) og det forenklet bruken av riflet løp (noe som ga bedre presisjon). Omtrent på samme tid ble støpejernet erstattet av smidd stål.

Typer kanoner

Kanoner kan kategoriseres på flere måter, for eksempel etter funksjonsmåte eller etter rolle. I moderne tid er rollene som listet opp under:

Feltkanoner

Kanoner brukt av feltartilleriet. De skyter normalt flatbaneild (utgangsvinkel mindre enn 20°), og bruker sprenggranater eller lys- og røykgranater. En feltkanon er vanligvis av kaliber fra 75 til 105 mm og har en lengde på løpet som er 40 til 50 ganger lenger enn kaliberet. Eksempel på feltkanon 8,4 cm feltkanon m/1887, brukt av det norske forsvaret så sent som i 1940.

Festningskanoner

Fast monterte kanoner i festningsverk. Disse var vanlige i Europa opp til rundt første verdenskrig. Etter andre verdenskrig var det bare noen få land som beholdt festningsverk i noen særlig grad, og da vanligvis som kystartilleri. Eksempler er Norge, Sverige, Sveits og Østerrike. Kalibre er fra cirka 57 mm opp til 200 mm. Eksempel på festningskanoner er de som har blitt kalt Moses, Aron og Joshua på Oscarsborg festning. De har kaliber 28 cm og er levert av tyske Krupp.

Stridsvognkanoner

Kanoner er den viktigste bevæpningen på stridsvogner. Utviklingen gikk raskest under andre verdenskrig, da den vanligste kaliberen i begynnelsen av krigen var rundt 37 mm, og i slutten av krigen var det rundt 90 mm. Etter krigen har utviklingen gått langsommere, og i dag er 120 mm den vanligste kanonen. Den vanligste typen stridsvognkanon i dag er glattboret og skyter pilammunisjon. Eksempel på stridsvognkanon er Rheinmetall L44 120 mm glattløpet kanon brukt på blant annet Leopard 2.

Panservernkanoner

Opprinnelig var dette små og manøvrerbare kanoner, i kaliber rundt 40 mm. Under andre verdenskrig holdt de takt med stridsvognkanonene, og på slutten av krigen var de også rundt 90 mm. I etterkrigstiden faset vestlige styrker ut panservernkanoner og tok heller panservernmissiler i bruk, mens sovjetisk doktrine dikterte bruk av panservernkanoner i forsvar og som flankesikring fram til 1970-tallet. Eksempel på panservernkanon er tyske PAK 40 75 mm fra andre verdenskrig.

Luftvernkanoner

Kanoner beregnet for å skyte på flyvemaskiner. Opp til rundt 57 mm kaliber er de helautomatiske med høy ildhastighet. I mellomkrigstiden ble det utviklet en rekke forskjellige luftvernkanoner på basis av erfaringene fra første verdenskrig. Kalibre opp til 120 mm forekom, men disse var oftest manuelt ladet. I moderne tid er luftvernkanoner over 40 mm nesten helt erstattet av luftvernmissiler. Kanskje det mest kjente eksemplet på luftvernkanon er Bofors' berømte serie med kaliber 40 mm, blant annet produsert på Kongsberg Våpenfabrikk.

Fartøykanoner

Bevæpning på krigsskip. Kaliberet kan være alt fra 20 mm til 460 mm. Artilleriskip var den viktigste skipstypen fram til andre verdenskrig, men bruken av sjømålsmissiler har gjort at det knapt har blitt bygget noen artilleriskip i etterkrigstiden. Groveste fartøykanoner er i dag rundt 120 mm. Eksempel på fartøykanon er Mk VII Navy 16"/50 kaliber for slagskip av Iowa-klassen.

Se også


- Haubitser
- Bombekaster
- Adolfkanonen utenfor Harstad Kategori:Artilleri

Torpedo

Torpedo betyr også: Pengeinnkrever som bruker makt, truer med vold eller bruker vold/våpen for å nå sitt mål Denne artikkelen handler om: Torpedovåpen, selvgående prosjektil brukt mot skip Den selvbevegelige torpedoen var et maritimt våpen som ble utviklet fra slutten av 1860-årene. Torpedoen består av en sprengladning, motor, drivstoff/trykklufttank og propell. De første torpedoene hadde en aksjonsradius på noen hundre meter og en fart på 6-7 knop. Før dette hadde man hatt slepetorpedoer og stangtorpedoer. Torpedoene ble kontinuerlig forbedret, og utviklet seg over tid til et fryktet våpen. Norge gikk til innkjøp av 25 selvbevegelige torpedoer i 1875. De kunne gå 183 meter med 20 knops fart, og 1.800 meter med 9 knops fart. Ved utbruddet av første verdenskrig var rekkevidden økt til hele 10.000 meter med 28 knops fart, og 2.000 meter med 40 knops fart. første verdenskrigen «Le Redoutable»]] Med torpedoen som et fryktet våpen, ble torpedobåtene sentrale i det norske sjøforsvaret. Båtene var rimelige, hadde stor slagkraft og ble ansett som velegnet for forsvaret av kysten. De første båtene med torpedo som hovedvåpen bygd fra 1883 og utover. Den første av disse var KNM «Rap». De første torpedobåtene var dampdrevet og ble fra første verdenskrig erstattet av motortorpedobåter (MTB) som hadde bensin- eller dieselmotorer. Norge fikk sine første motortorpedobåter etter at andre verdenskrig hadde brutt ut. Ubåter ble i utstrakt grad brukt som plattform for utskyting av torpedoer, både under første og andre verdenskrig. Etter hvert ble torpedoer også tilpasset slipp fra fly, torpedofly. Torpedobatterier var en del av bestykningen på Kystartilleriets stasjoner. På dagens torpedoer kan ulike kurser, hastigheter og dyp programmeres. Våpenet kan kun brukes mot skip. Når torpedoen nærmer seg målet lytter den etter propellstøy fra målet og melder tilbake til MTBen hva den hører. Den styrer seg selv inn på målet. Torpedoen sender ikke ut sonarsignaler og er derfor vanskelig å oppdage. Kategori:Våpensystemer ja:魚雷

30. mars

30. mars er den 89. dagen i året, den 90. i skuddår. Det er 276 dager igjen av året.

Historie


- 1191 – Celestin III blir valgt til pave.
- 1533 – Thomas Cranmer blir erkebiskop av Canterbury.
- 1842 – Anestesi blir brukt for første gang under en operasjon.
- 1856 – Krimkrigen tar slutt.
- 1863 – Prins Wilhelm Georg av Sleeswÿk-Holstein-Sonderburg-Glücksburg blir valgt til kong Georg I av Hellas.
- 1867 – USA kjøper Alaska fra Russland for $7,2 millioner USD.
- 1912 – Frankrike etablerer et protektorat over Marokko.
- 1945 – Andre verdenskrig: Sovjetunionen invaderer Østerrike og erobrer Wien.
- 1954 – Den første undergrunnsbanen blir åpnet i Canada (Toronto).
- 1965 – Vietnamkrigen: En bilbome eksploderer ved den amerikanske ambassaden i Saigon. 22 mennesker blir drept, og 183 skadet.
- 1981 – Den amerikanske presidenten Ronald Reagan blir skutt i brystet utenfor et hotell i Washington D.C. av John Hinckley jr.

Norsk historie


- 1925 – Det første nummeret av Hamar Arbeiderblad blir lagt ut for salg.
- 1935 – Hardangerbanen blir åpnet.
- 1946 - Kutteren "Brattegga" forliser ved innløpet til Laukvik havn i Lofoten. 14 omkommer.
- 1955 - Skuta "Anna Alida" forliser utenfor Berlevåg. 5 omkommer.

Født


- 1853 – Vincent van Gogh, nederlandsk maler (d. 1890)
- 1878 – Nils Waltersen Aasen, norsk oppfinner (d. 1925)
- 1892 – Erhard Milch, tysk luftfartspionér og generalfeltmarskalk (d. 1972)
- 1926 – Ingvar Kamprad, svensk forretningsmann (IKEA)
- 1945 – Eric Clapton, britisk musiker

Døde


- 1486 – Thomas Bourchier, erkebiskop av Canterbury (f. ca. 1404)
- 1526 – Konrad Mutianus Rufus, tysk humanist og filosof (f. 1470)
- 1925 – Rudolf Steiner, østerriksk filosof og grunnlegger av antroposofien (f. 1861)
- 1970 – Heinrich Brüning, tysk politiker (f. 1885)
- 2002 – Elizabeth Bowes-Lyon, dronning av Storbritannia («Dronningmoren») (f. 1900)

Helligdager

---- Se også: 29. mars – 31. mars – 29. februar – 30. april – Historiske datoer

1940

Begivenheter

Utlandet


- 12. januar – Andre verdenskrig, Sovjetunionen bomber flere byer i Finland.
- 14. mai – Andre verdenskrig, Luftwaffe bomber Rotterdam, Nederland.
- 14. mai – Andre verdenskrig, Nederland overgir seg til Tyskland.
- 3. juni – Andre verdenskrig, evakueringen av allierte tropper fra Dunkirk er ferdig. Over 335.000 britiske, franske og belgiske soldater ble reddet.
- 27. september – Andre verdenskrig: Tripartite-pakten blir underskrevet i Berlin av Tyskland, Japan og Italia.
- 9. desember – Andre verdenskrig: Storbritannia angriper Italienske stillinger i Nord-Afrika.
- 29. desember – Andre verdenskrig: Luftwaffe bomber London med brannbomber, omkring 3000 sivile omkommer.

Norge


- 14. februar – Det tyske fangeskipet «Altmark» kom inn i norsk territoralfarvann og heiste tysk marineflagg.
- 16. februar – HMS «Cossack» border det tyske hjelpeskipet «Altmark» i Jøssingfjorden, for å frigi britiske fanger
- 1. mars – Omsetningsavgiften heves fra 1% til 2%
- 9. april – Operation Weserübung: Norge blir krigsskueplass, og Tyskland invaderer landet.
- 9. april – Den tyske krysseren DKM «Blücher» senkes i Drøbaksundet.
- 10. april – Den tyske diplomaten Curt Bräuer overlevererer ultimatum til kong Haakon, som avviser det
- 10. april – Andre verdenskrig: Slaget ved Midtskogen gård
- 20. april – Namsos ble bombet av tyske bombefly.
- 24. april – Josef Terboven ble utnevnt til rikskommissær (Reichskommissar) for de okkuperte områdene av Norge.
- 1. mai - Hurtigruteskipet D/S Dronning Maud, som seiler i sanitetsfart, senkes av tyske fly ved Foldvik i Gratangen. 18 omkommer.
- 18. mai - Det tidligere hurtigruteskipet D/S Sirius senkes utenfor Dyrøy i Troms. 7 omkommer.
- 27. mai – Bodø bombes av Luftwaffe. Bakgrunnen for den tyske avgjørelsen om å bombe byen vites ikke med sikkerhet. To mulige årsaksforklaringer: enten ren terror bombing, og/eller ble Bodø sett på som et strategisk støtte punkt om slaget om Narvik
- 5. juni – Regjeringen i statsråd vedtar å flytte sitt sete til Storbritannia
- 7. juni – Andre verdenskrig: Kong Haakon VII drar i eksil til Storbritannia.
- 8. juni – General Dietls tropper gjeninntar Narvik etter at allierte tropper trekker seg ut av Norge.
- 10. juni – De siste norske styrkene i Norge kapitulerer
- 1. juli – Omsetningsavgiften heves fra 2% til 3%
- 27. august – Terboven innsetter særdomstolen Deutscher Gerichtshof som dømmer etter tysk lov og kun svarer for Terboven personlig
- 1. september – Omsetningsavgiften, som hittil hadde vært kumulativ, endres til en sisteleddsavgift på 10%
- 25. september – Josef Terboven utnevner sine kommissariske statsråder
- 29. september – Det innføres rasjonering av en rekke levnetsmidler og dagligvarer som f.eks. såpe
- 23. oktober – Hurtigruteskipet D/S Prinsesse Ragnhild går på en mine og går ned i Vestfjorden. 81 nordmenn og ca 230 tyske soldater omkommer
- 17. november – Quislings besøk i Bergen utløser opptøyer
- 21. november – Idrettsstreiken innledes i protest mot forsøk på å nazifisere norsk idrett
- 26. november - Norsk nedbørsrekord: 229.6 mm på et døgn i Indre Matre
- 21. desember – Høyesterett nedlegger sine embeder i protest mot Terboven og de komissariske statsrådenes brudd på internasjonal lov. Nazi-regimet innsetter en «høyestrett» bestående av kun NS-medlemmer

Født

Utlandet


- 15. mars – Phil Lesh amerikansk musiker (Grateful Dead)
- 8. mai – Rick Nelson, amerikansk sanger (d. 1985)
- 23. juni – Stuart Sutcliffe, britisk kunstmaler og bassist i The Beatles 1959–61 (d. 1962)
- 7. juli – Ringo Starr (født Richard Starkey), trommeslager i The Beatles
- 1. oktober – Steve O'Rourke, manager for Pink Floyd (d. 2003)
- 9. oktober – John Lennon, engelsk musiker
- 23. oktober – Pelé, brasiliansk fotballspiller

Norge


- 17. januar – Einar Økland, forfatter
- 19. juni – Tor Røste Fossen, fotballspiller og trener
- 5. oktober – Eldrid Lunden, lyriker, Norges første professor i skrivekunst
- 1. november – Jon Skolmen, underholdningsartist og forfatter

Døde

Utlandet


- 16. mars – Selma Lagerlöf, svensk forfatterinne
- 9. november – Neville Chamberlain, britisk politiker og statsminister

Norge


- 21. juni – Sam Eyde, ingeniør og industriherre

Idrett


- Fredrikstad blir norgesmester (cupmester) i fotball etter å ha slått Skeid 3-0 i finalen.
- Seriespillet i fotball blir avbrutt på grunn av utbruddet av 2. verdenskrig.
- Norsk fotball 1940

Musikk

Nobelprismottagere


- Fysikk – Ingen pris ble utdelt
- Kjemi – Ingen pris ble utdelt
- Medisin – Ingen pris ble utdelt
- Litteratur – Ingen pris ble utdelt
- Fred – Ingen pris ble utdelt

Litteratur

Utlandet


- Agatha Christie – Sad Cypress (Kom til meg, død)
- Graham Greene – The Power and the Glory
- Ernest Hemingway – For Whom the Bell Tolls

Norge


- Johan Falkberget – Nattens Brød I. An-Magritt
- Tarjei Vesaas – Kimen Århundrer: 18. århundre – 19. århundre – 20. århundre – 21. århundre Tiår: 1900-årene – 1910-årene – 1920-årene – 1930-årene – 1950-årene – 1960-årene – 1970-årene – 1980-årene – 1990-årene År: 1935 – 1936 – 1937 – 1938 – 1939 – 1940 – 1941 – 1942 – 1943 – 1944 – 1945 Kategori:Årstall på 1900-tallet ja:1940年 ko:1940년 nb:1940 simple:1940 th:พ.ศ. 2483

Weserübung

Operasjon Weserübung eller Operation Weserübung var den tyske kodebetegnelse for invasjonene av Norge (Weserübung-Nord) og Danmark (Weserübung-Süd). Kodenavnet kan oversettes til norsk som Weser-øvelse; Weser er en elv i Tyskland.

Begynnelsen

Operasjonen begynte for den tyske flåtes (Kriegsmarine) vedkommende den 7. april 1940. I operasjonen deltok bl.a. slagskipene Scharnhorst og Gneisenau samt krysserne Admiral Hipper, Blücher og Lützow. Krigsmarinen led svære tap i Norge, bl.a. Blücher, Königsberg og ti destroyere og en mengde ubåter som ikke kunne utnyttes optimalt i norsk farvann. Den britiske marinen begynte krigen med HMS Warspite og H-gruppen av jagere, HMS Hunter, HMS Hardy osv. Dessuten kom mindre marinestyrker ifra Polen (jagerene ORP Gorm, ORP Blyskawica og ubåten ORP Orzel) og Frankrike. Den tyske regjeringen fryktet at motstanderne England og Frankrike skulle invadere de nordiske land og så true Tysklands indre derfra. Dertil kom at den tyske flåte gjerne ville ha baser for ubåter i Norge. Herfra ville de lettere kunne komme ut i Atlanterhavet og true konvoiene med forsyninger til England. Faktisk hadde også England og Frankrike planer som berørte de nordiske land. Tyskland importerte jernmalm fra Nord-Sverige, og om vinteren, når Bottenviken var lukket av is, ble jernmalmen skipet ut fra Narvik. For å kunne effektivt stoppe disse oversendelsene planla Storbritannia og Frankrike å ta kontroll over Narvik havn og gruvene i Kiruna. For at opperasjonen ikke skulle medføre protester, og i ytterste konsekvens krigserklæring fra Norge og/eller Sverige, skulle overtakelsen skje under dekke av at troppene skulle sikres en sikker transport til Finland. I Finland skulle styrkene delta på finsk side i krigen mellom Sovjetunionen og Finland (Se: Den finske vinterkrig). Men krigen mellom Finland og Sovjetunionen sluttet før Storbritannia og Frankrike fikk sendt troppene sine av sted. Både engelskmennene og tyskerne foretok krenkelser av norsk nøytralitet, spesielt luftromskrenkelser. Dessuten minela engelskmennene norsk farvann og bordet et tysk hjelpefartøy som transporterte britiske krigsfanger (Altmark) i norsk territorialfarvann, til tross for norske protester. Mineleggingen skjedde 8. april, og var et britisk forsøk på å stoppe den tyske jernmalmtrafikken ifra Narvik. Planleggingen av Weserübung begynte kort tid etter Vidkun Quislings besøk i Berlin før jul 1939. Her fremstilte han sitt syn på de norske myndighetene til Hitler og agerte for tysk støtte til et kupp i Norge. Blant det tyske militæret var det i imidlertid ingen sterk støtte for Quislings ønsker, men Hitler anså en invasjon i Norge som interessant. Sett fra tysk side var operasjonen svært risikabel fordi de ikke hadde med landgangsfartøyer, men forutsatte at skipene kunne legge fritt til kai og ilandsette styrkene derfra. Hadde de norske myndighetene tatt meldinger om et forstående tysk angrep alvorlig ville norske kystfort og styrker vært forberedt og gitt invasjonstyrkene sterkere motstand. Norske myndigheter var mest bekymret for et forstående britisk angrep, og hadde også begynt å forberede seg på et mulig sovjetisk angrep i Finnmark. Et viktig moment for den tyske invasjonsavgjørelsen var erfaringene ifra forrige krig. Da ble Tyskland blokadert av de allierte. Derfor fryktet de at engelskmennene, som hadde marineovertaket, skulle klare å blokadere malmforsyningen ifra Narvik. Dette var en viktig grunn til å invadere. Dessuten nøret Quislings besøk opp i denne frykten, siden Quisling tegnet et bilde av en unøytral norsk regjering. Quisling fant seg en meningsfelle i Albert Rosenberg som var leder for det utenrikspolitiske kontoret i det tyske nazipartiet. Hitler stilte seg imidlertid senere negativ til Quislings kuppplaner, primært fordi han følte han ikke kunne stole på nordmennene. En lekkasje ifra noen av de norske nazistene kunne ødelegge tyskerenes overraskelsesmoment. Det er uklart om Quisling noensinne fikk høre at tyskerene hadde oppgitt kupplanene.

Weserübung-Nord

Se utdypende artikkel Felttoget i Norge Felttoget i Norge Klokken 23 8. april 1940 åpnet Oscarsborg ild mot de tyske skipene og krigen var for alvor igang i Norge. De tyske styrkene landet i Oslo, Arendal, Kristiansand, Egersund, Bergen, Trondheim og Narvik. Dette lammet større deler av den norske mobiliseringen, siden store lagere falt i tyske hender, faktisk ble tyske marinegaster i Narvik (ifra de senkede tyske jagerne) utstyrt med norske uniformer. I Sør-Norge var hovedmålet å sinke tyskerne, redde konge, regjering og gullbeholdning og forhindre at tyskerene fikk opprettet en akse mellom Oslo-Trondheim gjennom Gulbrandsdalen eller Østerdalen. Dessuten foregikk det isolert motstand flere steder i Norge, blant annet i Østfold og Vinje. I Midt-Norge var forvirringen komplett, de norske militære myndighetene visste ikke om de skulle mobilisere eller ikke. Her kan nevnes at Møre Regiment faktisk mobiliserte i ordnede former og rakk tilogmed å få produsert vinterkamuflasje til styrkene. Hegra festning skiller seg ut blant troppene i Midt-Norge, siden den klarte å holde stand imot overveldende odds fra 10. april til 5. mai. I Nord-Norge lyktes den norske motstanden i langt større grad. Tyskerne erobret Narvik i morgentimene 9. april. Erobringen av Narvik, og dermed kontrollen over jernmalmforsyningene til tysk våpenindustri fra gruvene rundt Kiruna i Sverige, over Narvik havn, var en av hovedgrunnene for angrepet på Norge. Den norske 6. divisjon under ledelse av general Fleischer begynnnte å ta opp kampen mot de østerriske elitestyrkene som holdt Narvik. De norske styrkene fikk etterhvert støtte fra Royal Navy og troppeforsterkninger fra England, Frankrike og Polen. Natt til 28. mai gjorde de allierte et felles gjenerobringsforsøk mot fiendens tropper i Narvik. Etter harde kamper ble de østerriske alpejegerne sendt på flukt. Ved 17-tiden 28. mai kunne de første norske troppene innta Narvik tett fulgt av franske fremmedlegionærer. Gjenerobringen av Narvik var Tysklands første nederlag i andre verdenskrig, og 6. divisjons seier på Narvik-fronten var den norske hærens eneste seier under krigshandlingene i Norge. Imidlertid varte ikke gleden lenge. Situasjonen i Vest-Europa var prekær og Frankrike og England måtte overføre sine avdelinger i Norge til Frankrike. I løpet av natten 6. - 7. juni ble de allierte styrkene trukket ut av Nord-Norge. Uten militær støtte i Norge valgte regjeringene å innstille kamphandlingene i Norge. Konge og Regjering flyktet til Storbrittania for å fortsette den norske motstandskampen fra London. For 6. divisjon betød dette at man måtte innstille kampen og overgi Narvik uten å bli nedkjempet. Den 9. juni rykket tyskerne atter inn i Narvik.

Alliert engasjement på norsk side

England og Frankrike sendte styrker for å hjelpe den norske motstanden, til Åndalsnes, Namsos og Narvik. Dessuten sendte britene noen få fly til Norge, blant annet en skvadron Gloster Gladiator fly som opererte fra Lesjaskog, videre Gloster Gladiator fra Bodø samt Hurricane på Bardufoss. Dessuten deltok endel Blackburn Skua blant annet fra baser i Storbritannia. Den første allierte planen var å gjenerobre Trondheim og Narvik. Tanken var å stenge malmtransporten fra Narvik og samtidig kontrollere Norge nord for Trondheim. På Narvik-avsnittet holdt 6. divisjon fronten i påvente av forsterkninger. Planen for Trondheim-avsnittet var en gigantisk knipetangsmanøver via Åndalsnes og Namsos. De allierte troppene i sør var ikke utrustet for vinter- og fjellforhold. De allierte kjempet hardt, men var på en stadig retrett. I løpet av mai gikk man bort fra planene for en gjennerobring av Trondheim. På Narvik-avsnittet lyktes de allierte i langt større grad. Kampene ble organisert slik at 6. divisjon kjempet i fjellet, mens franske, engelske og polske styrker kjempet i terrenget langs kysten. Narvik ble gjennerobret 28. mai. Men de engelske, franske og polske tropper ble trukket ut natt til 7. juni 1940.

Weserübung-Süd

De tyske tropper gikk over grensen til Danmark kl. 4.15 om morgenen "Wesertag" den 9. april, 1940. Det kom til kortvarige kamper, især i Sønderjylland. Men allerede kl. 6 ble det besluttet på et møte hos kongen med de viktigste ministre og militærsjefer at man måtte innstille motstanden. Kampene kostet 16 falne på dansk side.

Konsekvensene av Weserübung

Den tyske seieren i Norge og Danmark medførte at Tyskland kontrollerte jernmalmen fra Svergie og den tyske marinen kunne bruke norskekysten som utgangspunkt for u-båt angrep på skipstrafikk til Storbritannia. Men krigen i Norge hadde også kostet tyske resurser. I unnderkant av 5.000 tyskere hadde omkommet under feltoget i Norge. Av større betydning var tapene til den tyske marine: 3 kryssere,10 torpedobåter, 6 u-båter, 1 artelleriskoleskip og 10 mindre fartøyer, i tillegg var 5 kryssere hardt skadd. Tapene i marinen medførte at tyskerne ikke kunne iverksette et angrep på Storbritannia høsten 1940. I Storbritannia medførte nederlaget i Norge at regjeringen måtte gå av. Statsminister Neville Chamberlain måtte gå av, og marineminister Winston Churchill ble Storbritannias nye statsminister 10. mai 1940.

Se også


- Okkupasjon Kategori:Andre verdenskrig Kategori:Norge under andre verdenskrig Kategori:Militære operasjoner ja:北欧侵攻 ko:베저위붕 작전

Oslo

:Dette begrepet har flere betydninger. Se også Christiania (København). Oslo (tidligere Christiania eller Kristiania) er hovedstaden i Norge, landets største by, og både en kommune og et fylke. Nabokommunene er i vest Bærum, i nord Ringerike, Lunner og Nittedal, i øst Skedsmo og Lørenskog, og i sør Ski, Oppegård og Nesodden. Oslo blir også kalt Tigerstaden. Det Kongelige Slott, Stortinget, Regjeringen, Høyesterett og de fleste andre offentlige styringsorganer ligger i Oslo. Byen har et areal på 454 km2, og Oslo kommune har 521 886 innbyggere per 1. januar 2004, 11,3% av befolkningen i Norge. Bybebyggelsen Oslo omfatter også det bebygde sammenhengende arealet i flere tilliggende kommuner i Akershus, og har til sammen 801 028 innbyggere fordelt på 276,53 km2.

Historie

Akershus] Oslo ble ifølge Snorres kongesaga grunnlagt cirka år 1048 av kong Harald Hardråde. Nyere arkeologiske utgravninger har påvist kristne graver fra før år 1000 og dette fikk byen til å feire sitt 1000-årsjubileum i 2000. Byen lå ved utløpet av elven Alna. Opprinnelsen til navnet Oslo er omstridt. Det har intet å gjøre med «Loelva», et elvenavn som ble konstruert av Peder Claussøn Friis i 1613 for å forklare byens navn som «Loens os». Siste ledd er sikkert; det betyr slette eller engslette. I middelalderen ble navnet skrevet både Ásló og Ósló, og den første formen er antagelig den eldste. Det tyder på at første ledd enten hentyder til åsen rett ved byen, Ekeberg, eller til det norrøne ordet for gud. De tolkningene som har mest for seg, er altså enten «sletten under åsen» eller «gudenes slette». Oslo ble Norges hovedstad omkring år 1300 under kong Håkon V Magnusson, som også anla Akershus-borgen og gjorde den til residens. Under unionstiden med Danmark mistet byen sin status som hovedstad og stagnerte økonomisk. Etter en ødeleggende brann i 1624 ble byen flyttet til motsatt side av Bjørvika og gjennreist i mur etter krav fra kong Christian IV og samtidig omdøpt til Christiania (mellom 1897 og 1925 offisielt skrevet Kristiania). Det opprinnelige navn Oslo ble gjeninnført fra 1. januar 1925. Byen ble igjen hovedstad i 1814 da unionen med Danmark ble oppløst. 1800-tallet ble en tid med sterk ekspansjon for byen, og mange offentlige bygninger ble reist – Slottet, Universitetet, Stortinget, Nationaltheatret og mange flere. Veksten fortsatte i noe langsommere tempo gjennom 1900-tallet. I 1948 økte arealet og folketallet betydelig da nabokommunen Aker ble innlemmet. Byens rådhus sto ferdig i 1950. Befolkningsveksten har siden tidlig på 90-tallet vært stabilt høy, og i Oslo kommune er befolkningen i april 2005 på 531 410 innbyggere, i Stor-Oslo, jan. 2005 på 811 688 innbyggere (tall fra SSB). I samme periode (ca 1992/1993-2005) har det vært flere topper i byggesektoren.

Politikk

2005] Oslos regjerende partier er Høyre og Fremskrittspartiet. Oslos formelle (men i hovedsak seremonielle) leder er ordføreren, for tiden Per Ditlev-Simonsen (H).

Oslo kommune

Oslo kommune er den lokale øvrigheten i Oslo. Oslo kommune har som eneste kommune i Norge både primærkommunale og fylkeskommunale funksjoner og har derfor ansvar på begge nivåer. Kommunen styres etter en parlamentarisk styringsmodell der regjeringen – som er Byrådet – kun sitter så lenge den har tillit i folkeforsamlingen – som er Bystyret.

Bystyret

Bystyret utgjør Oslos folkevalgte forsamling. Bystyret består av 59 representanter som velges hvert fjerde år av Oslos innbyggere. Bystyret ledes av ordføreren.

Byrådet

Byrådet utgjør Oslos regjering – kommunens utøvende makt. Byrådet består av en byrådsleder, tilsvarende en regjeringssjef, og 6 byråder, som tilsvarer ministre. Byrådene trenger ikke være medlem av Bystyret. Hver byråd er politisk leder av en byrådsavdeling, som kan sammenlignes med ministerier. Byrådet leder kommunens administrasjon, legger frem forslag for Bystyret og er ansvarlig for gjennomføring av kommunale vedtak.

Bydeler

Oslo kommune er delt inn i 15 bydeler. Hver bydel styres politisk av et bydelsutvalg på 15 medlemmer, som oppnevnes av Bystyret. Som en prøveordning ble imidlertid fire av bydelsutvalgene i 1995 og 1999 valgt direkte av befolkningen for å øke den lokalpolitiske interessen. Hver bydelene har også sin egen bydelsadministrasjon som forbereder saker for bydelspolitikerne og iverksetter det som besluttes. Hovedoppgaven til bydelene er å forvalte, ivareta og drive sosial-, eldre- og primærhelsetjenesten, samt en del andre kommunale tjenester som ligger i nærmiljøet. 1999 De 15 bydelene er: #Alna #Bjerke #Frogner #Gamle Oslo #Grorud #Grünerløkka #Nordre Aker #Nordstrand #Sagene #St. Hanshaugen #Stovner #Søndre Nordstrand #Ullern #Vestre Aker #Østensjø

Etater og bedrifter


- Byrådslederens avdeling
  - Rådhusets forvaltningstjeneste
- Byrådsavdeling for barn og utdanning
  - Utdanningsetaten
  - Flyktning- og innvandreretaten
- Byrådsavdeling for finans og utvikling
  - Utviklings- og kompetanseetaten
  - Kommuneadvokaten
  - Kemnerkontoret
  - Overformynderiet
  - Kommunal konkurranse Oslo KF
- Byrådsavdeling for byutvikling
  - Eiendoms- og byfornyelsesetaten
  - Byantikvaren
  - Plan- og bygningsetaten
  - Kultur- og kontorbygg Oslo KF
  - Boligbygg Oslo KF
  - Omsorgsbygg Oslo KF
  - Undervisningsbygg Oslo KF
- Byrådsavdeling for næring og kultur
  - Kultur- og idrettsetaten
  - Gravferdsetaten
  - Næringsetaten
- Byrådsavdeling for miljø og samferdsel
  - Vann- og avløpsetaten
  - Friluftsetaten
  - Samferdselsetaten
  - Trafikketaten
  - Renovasjonsetaten
  - Brann- og redningsetaten
  - Beredskapsetaten
  - Enøketaten
  - Energigjenvinningsetaten
  - Grønt og idrett Oslo KF
  - Oslo Havn KF
- Byrådsavdeling for velferd og sosiale tjenester
  - Rusmiddeletaten
  - Helse- og velferdetaten
  - Legevaktsetaten
  - Barne- og familieetaten
  - Tannhelsetjenesten Oslo KF
  - Arbeidstreningsbedriften Oslo KF

Demografi og økonomi

Folketall pr. 1. januar 2004: (
- ) utenfor bydelsinndelingen

Historiske innbyggertall


- 1801: 9 527
- 1825: 15 359
- 1855: 31 715
- 1875: 76 866
- 1900: 227 735
- 1925: 255 700
- 1946: 286 222
- 1948: byutvidelse
- 1950: 434 047
- 1956: 451 247
- 2003: 517 401
- 2005: 529 846

Trossamfunn

Oslos befolkning tilhører en rekke kristne og ikke-kristne trossamfunn, og det er også et stort antall som ikke tilhører noe trossamfunn.

Lutheranere (Den norske kirke og andre)

Den norske kirkes (statskirkens) bispesete Oslo omfatter foruten Oslo kommune også de to vestlige Akershus-kommunene Asker og Bærum. Innen Oslo kommune ligger fem av bispedømmets seks territorialprostier: Domprostiet, Søndre Aker, Østre Aker, Nordre Aker og Vestre Aker. Andre lutherske trossamfunn er også representerte i hovedstaden, som Den evangelisk lutherske frikirke og Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn.

Andre kristne trossamfunn

I Oslo er det også organiserte menigheter tilhørende blant annet Adventistene, Den anglikanske kirke, Baptistsamfunnet, De frie evangeliske forsamlinger, Den katolske kirke, Kvekerne, Metodistkirken, Misjonsforbundet, Den nordisk katolske kirke, Den nyapostoliske kirke, Den ortodokse kirke i Norge, Pinsebevegelsen, Den russisk-ortodokse kirke og Vineyard.

Ikke-kristne trossamfunn

Mange Osloborgere tilhører ikke-kristne trossamfunn. Det er svært mange muslimer knyttet til en rekke moskemenigheter, og mange buddhister og hinduer.

Universiteter og høyskoler


- Arkitekthøgskolen i Oslo
- Diakonhjemmet Høgskole
- Høgskolen i Oslo
- Handelshøyskolen BI
- Kunsthøgskolen i Oslo
- Lovisenberg diakonale høgskole
- Menighetssøsterhjemmets sykepleierhøgskole
- Norges Informasjonsteknologiske Høgskole
- Norges markedshøyskole
- Norges musikkhøgskole
- Norges veterinærhøgskole
- Norges idrettshøgskole
- Politihøgskolen
- Statens balletthøgskole
- Statens håndverks- og kunstindustriskole
- Statens kunstakademi
- Statens operahøgskole
- Statens teaterhøgskole
- Universitetet i Oslo, grunnlagt 1811

Kjente personer fra Oslo


- Bernt Anker (1746-1805), kammerherre, godseier, forretningsmann
- Peter Chr. Asbjørnsen (1812-1885), forfatter, naturviter
- Rebekka Bakken, jazzsanger
- Karin Bang, forfatter
- Lauritz Bergendahl (1887-1964), skiløper
- André Bjerke, (1918-1985), forfatter og dikter
- Ketil Bjørnstad, forfatter og komponist
- Gerd Brantenberg, forfatter
- Alex Brinchmann, forfatter
- Bjarne Brustad (1895-1978), komponist
- Kjell Bækkelund (1930-2004), pianist
- Finn Carling (1925-2004), forfatter
- Lars Saabye Christensen, forfatter
- Tor Edvin Dahl (1943), forfatter
- Tom Egeland (1959), forfatter
- Torbjørn Egner (1912-1990), forfatter
- Catharinus Elling (1858-1942), komponist
- Jon Ewo (1957), forfatter
- Christopher Grøndahl, forfatter
- Jostein Gaarder, forfatter
- Carl I. Hagen, politiker
- Gunvor Hofmo (1921-1995), lyriker
- Viggo Hansteen (1900-1941), jurist, politiker
- Jens Christian Hauge, hjemmefrontsleder, politiker
- Espen Haavardsholm, forfatter
- Sonja Henie (1912-1969), kunstløpdronning
- Alf Hurum (1882-1972), komponist og kunstmaler
- Sigurd Ibsen (1859-1930), forfatter, tidl. statsminister
- Ludvig Irgens-Jensen (1894-1969), komponist
- Sverre Jordan (1889-1972), komponist
- Halfdan Kjerulf (1815-1868), komponist
- Jan Kjærstad, forfatter
- Karin Krog, jazzsanger
- Unni Lindell, forfatter
- Egil Monn-Iversen, komponist
- Wenche Myhre, sangartist
- Odd Nerdrum, maler
- Mette Newth, forfatter
- Rudolf Nilsen (1901-1929), lyriker
- Tove Nilsen, forfatter
- Rikard Nordraak (1842-1866), komponist
- Arild Nyquist (1937-2004), forfatter
- Per Petterson, forfatter
- Kjersti Scheen, forfatter
- Christian Schibsted (1812–1878) boktrykker og forlegger
- Jens Stoltenberg, politiker, statsminister
- Johan Svendsen (1840-1911), komponist
- Waldemar Thrane (1790-1828), komponist og fiolinist
- Radka Toneff (1952–1982), jazzmusiker
- Petter Vennerød, filmregissør
- Bjørg Vik, forfatter
- Rolf Wickstrøm (1912-1941), fagforeningsleder
- Kåre Willoch, politiker, tidl. statsminister
- Per Aabel (1902-1999), skuespiller

Severdigheter

Per Aabel] Per Aabel]
- Akershus slott og festning
- Astrup-Fearnley-Museet
- Munchmuseet
- Forsvarsmuseet på Akershus Festning
- Frogner Hovedgaard med Oslo Bymuseum
- Frognerparken med Vigelandsanlegget og Vigelandsmuseet.
- Garden (Slottet)
- Historisk Museum
- Holmenkollen med Skimuseet og Holmenkollbakken
- Kon-tiki-museet på Bygdøy
- Museet for Samtidskunst
- Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design
- Norsk Folkemuseum på Bygdøy
- NRK Opplevelser
- Oslo Bymuseum på Frogner Hovedgaard
- Oslo Rådhus
- Polarskipet Fram på Bygdøy
- Sjøfartsmuseet på Bygdøy
- Skøytemuseet [http://www.oslosk.no/museet.htm] ved Frogner stadion
- Slottet
- Stortinget
- Vikingskipsmuseet på Bygdøy

Forsvaret


- HMKG, Huseby leir
- FSES, Lutvann leir
- Akershus Kommandantskap, Akershus festning, Lutvann leir, Linnerud leir.
- Forsvarsstaben
- Krigsskolen, Linnerud leir I Oslo finner man mange mindre militæravdelinger:
- Forsvarsmuseet
- Forsvarets stabsmusikk
- Feltprestkorpset
- Forsvarets mediesenter

Vennskapsbyer og -regioner

Oslo har følgende vennskapsbyer og -regioner: Gøteborg i Sverige, Shanghai i Kina, Vilnius i Litauen, Schleswig-Holstein i Tyskland, St. Petersburg i Russland, provinshovedstaden Mbombela og Mpumalanga-provinsen i Sør-Afrika og Reykjavik i Island.

Eksterne lenker


- [http://www.oslo.kommune.no Oslo kommune]
- [http://www.trafikanten.no Trafikanten]
- [http://www.ssb.no/kommuner/faktaark3.cgi?region=0301 SSBs Faktaark]
- [http://oslo.openguides.org/ En Åpen Guide til Oslo]
- [http://www.oslobymuseum.no Oslo Bymuseum]
- [http://www.megaholiday.com/oslo/index.html Oslo i bilder]
- [http://oslomarka.net Oslomarka på internett]
- [http://oslooyene.no Osloøyene]
- [http://www.kulturnett.no/geografisknavigering/geografisknavigering_visning.jsp?fylke=T910196&kommune=T1543434 Kultur i Oslo på kart] fra Kulturnett.no Kategori:Hovedsteder i Europa Kategori:Fylker i Norge Kategori:Byer i Norge kategori:Kommuner i Norge Kategori:Vertsbyer for vinter-OL ja:オスロ ko:오슬로 simple:Oslo

Oslofjorden

[[Vikerhavna]] på [[Asmaløy på Hvaler, ytterst i Oslofjorden|thumb]] Hvaler Oslofjorden er en fjord som strekker seg fra Rådhuskaia i Oslo og ut til Færder fyr i Tjøme kommune. Fjorden er dermed 107 km lang. Havet utenfor Færder kalles Indre Skagerrak. Oslofjorden er Norges 5. største fjord. Oslofjorden går langs fylkene Oslo, Østfold, Akershus, Buskerud og Vestfold. Skillet mellom Indre og Ytre Oslofjord går ved Drøbaksundet, sundet der fjorden smalner mellom Drøbak og Hurum. Oslofjorden har Norges høyeste helårs temperatur, 7,5 grader. Februar er kaldest med minus 1,3 grader, mens juli normalt har 17,2 grader. Det bor cirka 1,1 millioner mennesker rundt Oslofjorden. Fra Grenlandsfjorden i vest til svenskegrensa i øst er det tilsammen 11 byer og mange tettsteder. Fjorden er et viktig rekreasjonsområde, med båtliv, hytteliv og fiske. Oslofjorden har også Norges største trafikk av ferger og lastebåter. Det er blant annet flere utenlandsferger og bilfergeforbindelse mellom Moss i Østfold og Horten i Vestfold. Ellers går Oslofjordtunnelen (Oslofjordforbindelsen) mellom Drøbak i Frogn og Storsand i Hurum. Den ble åpnet i 2000. Navnet «Oslofjorden» er fra 1900-tallet. Tidligere het den «Kristianiafjorden». I norrøn tid ble fjorden kalt «Fold» eller «Foldin».

Side- og delfjorder


- Ytre Oslofjord
  - Krokstadfjorden
  - Kurefjorden
  - Værlebukta
  - Sandebukta
  - Drammensfjorden
  - Mossesundet
- Drøbaksundet
- Indre Oslofjord
  - Vestfjorden
  - Bunnefjorden

Eksterne lenker


- [http://maps.google.com/maps?ll=59.523176,10.728149&spn=1.426688,3.851257&t=k&hl=en Satellittfoto fra Google maps, svært detaljrikt og zoombart] Kategori:Oslos geografi Kategori:Fjorder i Østfold Kategori:Fjorder i Akershus Kategori:Fjorder i Buskerud Kategori:Fjorder i Vestfold Kategori:Tjøme Kategori:Nøtterøy

1940

Begivenheter

Utlandet


- 12. januar – Andre verdenskrig, Sovjetunionen bomber flere byer i Finland.
- 14. mai – Andre verdenskrig, Luftwaffe bomber Rotterdam, Nederland.
- 14. mai – Andre verdenskrig, Nederland overgir seg til Tyskland.
- 3. juni – Andre verdenskrig, evakueringen av allierte tropper fra Dunkirk er ferdig. Over 335.000 britiske, franske og belgiske soldater ble reddet.
- 27. september – Andre verdenskrig: Tripartite-pakten blir underskrevet i Berlin av Tyskland, Japan og Italia.
- 9. desember – Andre verdenskrig: Storbritannia angriper Italienske stillinger i Nord-Afrika.
- 29. desember – Andre verdenskrig: Luftwaffe bomber London med brannbomber, omkring 3000 sivile omkommer.

Norge


- 14. februar – Det tyske fangeskipet «Altmark» kom inn i norsk territoralfarvann og heiste tysk marineflagg.
- 16. februar – HMS «Cossack» border det tyske hjelpeskipet «Altmark» i Jøssingfjorden, for å frigi britiske fanger
- 1. mars – Omsetningsavgiften heves fra 1% til 2%
- 9. april – Operation Weserübung: Norge blir krigsskueplass, og Tyskland invaderer landet.
- 9. april – Den tyske krysseren DKM «Blücher» senkes i Drøbaksundet.
- 10. april – Den tyske diplomaten Curt Bräuer overlevererer ultimatum til kong Haakon, som avviser det
- 10. april – Andre verdenskrig: Slaget ved Midtskogen gård
- 20. april – Namsos ble bombet av tyske bombefly.
- 24. april – Josef Terboven ble utnevnt til rikskommissær (Reichskommissar) for de okkuperte områdene av Norge.
- 1. mai - Hurtigruteskipet D/S Dronning Maud, som seiler i sanitetsfart, senkes av tyske fly ved Foldvik i Gratangen. 18 omkommer.
- 18. mai - Det tidligere hurtigruteskipet D/S Sirius senkes utenfor Dyrøy i Troms. 7 omkommer.
- 27. mai – Bodø bombes av Luftwaffe. Bakgrunnen for den tyske avgjørelsen om å bombe byen vites ikke med sikkerhet. To mulige årsaksforklaringer: enten ren terror bombing, og/eller ble Bodø sett på som et strategisk støtte punkt om slaget om Narvik
- 5. juni – Regjeringen i statsråd vedtar å flytte sitt sete til Storbritannia
- 7. juni – Andre verdenskrig: Kong Haakon VII drar i eksil til Storbritannia.
- 8. juni – General Dietls tropper gjeninntar Narvik etter at allierte tropper trekker seg ut av Norge.
- 10. juni – De siste norske styrkene i Norge kapitulerer
- 1. juli – Omsetningsavgiften heves fra 2% til 3%
- 27. august – Terboven innsetter særdomstolen Deutscher Gerichtshof som dømmer etter tysk lov og kun svarer for Terboven personlig
- 1. september – Omsetningsavgiften, som hittil hadde vært kumulativ, endres til en sisteleddsavgift på 10%
- 25. september – Josef Terboven utnevner sine