Home About us Products Services Contact us Bookmark
:: wikimiki.org ::
Andre Slesvigske Krig

Andre slesvigske krig

Andre slesvigske krig ble utkjempa mellom Danmark på den ene sida og Østerrike og Prøyssen på den andre i tidsrommet 1. februar til 20. juli 1864.

Bakgrunnen for krigen

Ved den danske kong Frederik VIIs død skulle ifølge Londonavtalen sønnen prins Kristian av Glücksburg etterfølge han både som konge av Danmark og som hertug av Slesvig og Holstein. I Danmark var det i mellomtida oppstått en plan om å oppgi Holstein med dets helt tyske befolkning og i stedet knytte Slesvig tettere til riket. Kort før Frederik VIIs død i november 1863 vedtok den danske riksdagen en ny, felles grunnlov for Danmark og Slesvig. Helstatspolitikken vakte sterk motstand blant den tyske befolkninga i Slesvig, og i hele det tyske området. Under forbundsdagen for Det tyske forbund i Frankfurt falt det ord om å befri hertugdømmene fra avhengigheten av Danmark og skape en ny tysk stat av dem. Ministerpresident Bismarck i Prøyssen var imidlertid lite interessert i at det tyske forbund skulle bli styrka med enda en stat; derfor allierte han seg med Østerrike for å presse Danmark til å etterkomme Londonavtalens bestemmelse om hertugdømmenes frie stilling. Bismarcks første trekk var å la forbundsdagen vedta at Holstein skulle besettes av forbundsstyrker, og vedtaket ble satt i verk jula 1863. Deretter fikk Danmark 16. januar 1864 et ultimatum som krevde at novemberforfatninga skulle oppheves innen 48 timer. Da Danmark avviste kravet, gikk prøyssiske og østerrikske tropper inn i Slesvig. I mange land var det en opinion til støtte for Danmarks sak, men ingen regjeringer ga støtte annet enn i ord, og Danmark måtte utkjempe krigen alene.

Landkrigen

Bismarck 1. februar gikk Østerrike og Prøyssen over Eider med 57 000 mann. De danske forpostene trakk seg tilbake til Dannevirke-stillingen, som i dansk bevissthet var ansett som nærmest uinntakelig. Vinteren 1864/65 hadde imidlertid vært så kald at prøysserne lett kunne rykke fram over de tilfrosne sumpstrekningene vest for stillingen. Den danske hæren valgte derfor under kaotiske omstendigheter å trekke seg tilbake til den sterkt befesta stillingen ved Dybbøl. Etter harde kamper måtte denne stillingen oppgis den 18. april, mens øya Als ble holdt fram til 29. juni. Deretter besatte prøysserne hele Jylland.

Sjøkrigen

Som i den første slesvigske krigen var det den danske flåtens oppgave å hindre fiendtlig landstigning på Sjælland og Fyn, og blokkere de tyske østersjø- og nordsjøhavnene. Den prøyssiske flåten var ennå i 1864 lite utbygd, og danske orlogsskip kunne uhindra stoppe handelen på de tyske havnene og oppbringe tyske handelsskip. Et prøyssisk forsøk på å jage den danske flåten vekk fra farvannet omkring Rügen ble avvist. Den østerrikske flåten med base i Trieste sendte to fregatter til Nordsjøen for å heve blokaden av Hamburg, men i et sjøslag utafor Helgoland den 9. mai seira den danske flåten over en kombinert østerriksk-prøyssisk flåtestyrke - uten at det endra utfallet av krigen.

Resultatet av krigen

Våpenstillstand ble slutta 20. juli, og ved en fredskonferanse i Wien måtte Danmark finne seg i å bli diktert betingelsene. Landet måtte avstå Holstein, Lauenburg og hele Slesvig, slik at den dansk-tyske grensa ble liggende ved Kongeåen. Ved en avtale mellom seiersmaktene i Gastein i august ble krigsbyttet fordelt mellom seiersmaktene. Østerrike skulle ha forvaltninga av Holstein, mens Prøyssen tok kontroll over Slesvig.

Krigen i norsk opinion

Helt siden før den første krigen mellom Danmark og Tyskland hadde skandinavismen vært en faktor i norsk åndsliv. Da forholdet mellom Danmark og Prøyssen igjen begynte å bli spent utover høsten 1863, fikk skandinavistiske stemninger et oppsving. Særlig Bjørnstjerne Bjørnson mante til felles sak mellom de skandinaviske landa, og skrev flere dikt om samhold i Norden - «Kong Fredrik den syvende» og «Til Sverige». Da krigen brøt ut og den norske og svenske regjeringa ikke sendte tropper, kom han med dikt som hånte det norske sviket og hyllet danskenes kamp mot overmakta - «Da Norge ikke vilde hjælpe» og «Til Danebroge». Et dikt hyller Daniel Schiøtz, en av de få nordmennene som meldte seg frivillig til fronten, og som var falt i kampene. Henrik Ibsen hadde alt i 1861 i diktet «I Havsnød» lovt norsk hjelp. I 1863 advarte han den norske befolkninga mot løftebrudd i diktet «En Broder i Nød!» Ibsen var i København da Dybbøl falt, og i Berlin opplevde han de prøyssiske troppenes seiersinntog. Fra Roma skrev han om sviket i diktet «Troens Grund». Skuffelsen over Norges unnfallenhet danner noe av bakgrunnen for at Ibsen forlot den nasjonalromantiske posisjonen, og i stedet ga norsk nasjonalisme og sjøltilstrekkelighet velretta spark i scenene fra Dovregubbens hall i Peer Gynt. Kategori:Kriger Kategori:Danmarks historie Kategori:Tysklands historie

Danmark

:Se også Danmark (øy). Kongeriket Danmark er et konstitusjonelt monarki, som omfatter landet Danmark og to selvstyrte områder, øygruppen Færøyene og øya Grønland i Nord-Amerika. Det bor ca. 5,5 mil. mennesker i Danmark, nesten en fjerdedel av dem bor i hovedstaden København. Danmark består geografisk av halvøya Jylland og 405 navngitte øyer, hvorav 82 er bebodd. Landet er plassert i Skandinavia med Skagerrak i nord, Kattegat og Østersjøen i øst og Nordsjøen i vest. Landet grenser mot Tyskland i sør. De to største øyene er Sjælland og Fyn. Hovedstaden København ligger på Sjælland.

Historie

Germanenes kjerneland var trolig Tyskland, Danmark og Sør-Skandinavia. Fra sene skriftlige kilder kan man forstå at stammen danene (latin dani; gresk danoi) opprinnelig bodde i et område i Sør-Sverige (antageligvis Skåne eller et av naboområdene), hvorfra de invaderte Sjælland og muligens Sønderjylland. Danmark fikk sitt navn av tyske folkeslag, som kalte landet Dane-mark (Danernes grenseland). Danene nevnes første gang i det 6. århundre. Landet har dog neppe vært samlet i lengre tid om gangen, og man regner med at det i alle fall har vært tale om to kongedømmer: danenes rike med kongesete i Lejre, og jydenes med sete i Jelling.
- I vikingtiden var Danmark i perioder en stormakt, når landet ikke var rammet av borgerkrig. Vikinger fra Danmark dro særlig til Nord-England, Irland og Normandie.
- Der fantes flere småkongedømmer i det nåværende Danmark, men omkring år 980 gjennomførte Harald Blåtand den første samling av kongeriget Danmark.
- I middelalderen var Danmark i perioder en stormakt, når landet ikke var totalt oppløst av borgerkrig.
- I 1397 ble de tre skandinaviske rikene forent i Kalmarunionen under en felles konge (Finland tilhørte Sverige, mens Island, Grønland og Færøyene var norske kolonier).
  - Kalmarunionen ble oppløst med Sverige (og Finlands) uttredelse i 1521. Deretter ble personalunionen Danmark-Norge etablert.
- Reformasjonen ble innført i Danmark-Norge 1536.
- I renessansen gikk det tilbake for Danmark. Sverige forlot personalunionen og erobret Skåne, Halland og Blekinge 1658, etter Karl X Gustavs krig fra 1655.
- I 1660 innfører Frederik 3. enevelde (med verdens eneste nedskrevne enevoldsgrunnlov), noen av adelens privilegier avskaffes og Rigsrådet blir nedlagt. Dette innleder et maktskifte fra adelens makt til borgerskapets pengemakt. Statsadministrasjonen og lovgivningen moderniseres; Geheime-Statsråd bestående av de øverste embetsmenn.
- Etter Napoleonskrigene oppløses unionen med Norge, som inngår en ny union med Sverige. København ble angrepet av den engelske flåte i 1801 og 1807. Etter krigen gikk Danmark fallitt (statsbankerotten 1813), men samtidig innledes den kulturepoken som kalles romantikken eller "gullalderen".
- Grunnlov 5. juni 1849
- I 1864 mister Danmark hertugdømmene Slesvig, Holsten og Lauenborg til Tyskland.
- Først omkring 1870 begynner industrialiseringen.
- I 1920 kom den nordlige del av Slesvig (som heretter kalles Sønderjylland) tilbake til Danmark etter en folkeavstemning.
- Den 9. april 1940 ble Danmark invadert av Tyskland og forble okkupert under den Andre verdenskrig. Etter den Andre verdenskrig ble Danmark medlem av Den europeiske union (1973) og NATO (1949).
- I 1943 erklærte Island seg selvstendig. Landets selvstendighet ble anerkjent av den danske regjering i 1945.

Politikk

Den danske monark er for tiden Dronning Margrethe II. Se også kongerekken over danske monarker gjennom tidene. Reelt styres Danmark av det danske Folketinget, og regjeringen som har sitt parlamentariske grunnlag her. Anders Fogh Rasmussen er for tiden statsminister (siden 2001). Danmark er medlem av EU, OECD, NATO, FN og mange andre internasjonale organisasjoner. I Danmark snakker man dansk - som tilhører den germanske språkgruppe. Dansk består av mange dialekter, som tydelig forteller hvilken del av landet personen kommer fra. Riksdansk er det offisielt anerkjente danske språket som brukes i TV, radio og i undervisning. Videre tales færøysk, grønlandsk (Inuit-dialekt), tyrkisk og tysk (liten minoritet). Engelsk og tysk er de viktigste fremmedspråkene. Danmarks flagg, Dannebrog, er verdens eldste flagg. Det var under et korstog mot Estland at Dannebrog skal ha falt ned fra himmelen under et slag ved Lyndanise den 15. juni 1219, eller ved Fellin, det nåværende Viljandi i Estland i 1208.

Valg

Folketingsvalget den 8. februar 2005: Det er i tillegg 2 folketingsrepresentanter fra Færøyene og 2 fra Grønland, tilsammen 179. Fremmøte : 84,5 %

Administrativ inndeling

Danmark er delt inn i 13 amter og 271 kommuner, hvorav tre også fungerer som egne amt. I tillegg er Færøyene og Grønland en del av kongeriket Danmark. Disse er begge selvstyrte enheter i det danske riksfellesskap.
- Frederiksborg amt
- Fyns amt
- Københavns amt
- Nordjyllands amt
- Ribe amt
- Ringkjøbing amt
- Roskilde amt
- Storstrøms amt
- Sønderjyllands amt
- Vejle amt
- Vestsjællands amt
- Viborg amt
- Århus amt Fra 2007 vil det gjenomført en omfattende strukturreform i Danmark, der man nedlegger amtskommunene og reduserer antall kommuner. Landet vil da bli delt inn i 5 nye regioner og 98 kommuner. 15. november 2005 avholdes valg til nye Regionsråd og kommunalbestyrelser i forkant av reformen. Christiansø i Østersjøen har en særskilt status, utenfor inndelingen av kommuner og amt.

Geografi

Østersjøen Landets nordligste punkt er Skagens odde (Skagens nordstrand) på 57° 45' 7 nordlig bredde, det sørligste er Gedser odde (Falsters sørspiss) på 54° 33' 35 nordlig bredde, det vestligste Blåvandshuk på 8° 4' 22 østlig lengde, og det østligste Christiansø (Østerskær) på 15° 11' 55 østlig lengde. Grensestrekning på land (landegrensen) utgjør totalt 68 km, i sin helhet mot Tyskland. Kystlinjen er 7314 km lang. De største øyene er Sjælland (7014 km2), Nørrejyske Ø (Vendsyssel-Thy)(4686 km2) og Fyn (2984 km2) Høydeforskjeller: Lavest ligger Lammefjord -7 moh. Høyest ligger Yding Skovhøj 172,66 moh, fulgt av Ejer Bavnehøj (170,35 moh). Det berømte Himmelbjerget ligger 147 meter over havet.
Limfjorden er et sund som forbinder Nordsjøen (i Danmark ofte kalt Vesterhavet) med Kattegat. Den er 180 km lang. Den lengste elven heter Gudenå og er 158 km lang. Arealbruk: Dyrket mark utgjør 60% av landarealet. Det er Europas høyeste andel. Landbruksarealet totalt er på 28 897 km² eller 2/3 av landets areal. Det økologisk dyrkede areal utgjorde 6 % av samlet landbruksareal i 2003. Skog og skogstrekninger dekker totalt 12,16 % av arealet. Danmark har en stor produksjon av juletrær. Bygninger, bymessig struktur, industriområder, veier, broer, demninger, sportsanlegg mv legger beslag på 10% av arealet (4246 km²). Klimaet er temperert. Det er ofte fuktig og overskyet, med milde, forblåste vintre og kalde somre. Terrenget preges av lavland, med bakker, klinter og klitter. Området Svanninge Bakker og De Fynske Alper på Fyn er preget av markante bakker. Møns Klint er Danmarks største naturattraksjon. Oversvømmelse er en trussel i visse deler av landet (for eksempel deler av Jylland samt langs den sørlige kystlinjen av Lolland) som begge er beskyttet fra havet med et system av diker. Noe helt spesielt for de indre danske farvannene er de nattlige tordenbygene over havet. De viktigste naturressurser er olje, naturgass, fisk, salt, kalk, stein, grus, leire, pukk sand og ferskvann. Mange steder er det grunt badevann med fine sandstrender. Siden 1997 har Danmark vært selvforsynt med energi takket være utvinningen av olje og naturgass fra Nordsjøen. Betydelige luftforurensingskilder er utslipp fra biler og kraftverk. Utslipp av nitrogen og fosfor forurenser Nordsjøen og drikkevann. Overflatevannet forurenses på grunn av avrenning fra et intensivt landbruk og sprøytemiddelrester.

Demografi

Den 1. januar 2005 bodde det 5 411 405 innbyggere i Danamrk. 91,6 % av befolkningen er av dansk opprinnelse, mens 452 095 personer er innvandrere og deres etterkommere. Innvandrene (inklusive etterkommere) kommer først og fremst fra øvrige nordiske land (41 306), Storbritannia (12 000), Tyskland (25 444), Polen (13 509), Bosnia-Hercegovina (20 875), øvrige land i det tidligere Jugoslavia (23 968), Tyrkia (54 859), Somalia (16 948), Irak (26 351), Iran (14 289), Libanon (22 232), Afghanistan (10 876) og Pakistan (19 301). Forventet levealder i Danmark litt lavere enn i de andre landene i Norden. I 2003 er forventet levealder for danske menn 74,9 år (i Sverige 77,9 år) og danske kvinner 79,5 år (Sverige 82,4 år).

Danmarks største byområder

Rangert i henhold til antall innbyggere (2004) # København hovedstadsområde - 1 086 762 # Århus - 228 547 # Odense - 145 554 # Aalborg - 121 549 # Esbjerg - 72 550 # Randers - 55 739 # Kolding - 54 941 # Vejle - 49 917 # Horsens - 49 652 # Roskilde - 44 205 # Greve Strand - 41 313 # Næstved - 40 533 # Silkeborg - 38 453 # Fredericia - 37 054 # Hørsholm - 36 027 # Helsingør - 35 002 # Køge - 33 564 # Viborg - 33 192 # Holstebro - 31 808 # Slagelse - 31 800 # Taastrup - 30 705 # Herning - 29 945 # Hillerød - 28 131 # Svendborg - 27 573 # Sønderborg - 26 959 # Hjørring - 24 789 # Holbæk - 24 349 # Frederikshavn - 24 156 # Haderslev - 20 974 # Skive - 20 676 Kilde: [http://www.statistikbanken.dk/ Danmarks Statistik - statistikbanken.dk]. Se også: Liste over danske byer, Liste over danske øyer

Kultur

Den mest kjente danske forfatteren er antakelig H. C. Andersen, best kjent for sine eventyr, for eksempel Keiserens nye klær og Den stygge andungen. Andre kjente dansker er filosofen Søren Kierkegaard og fysikeren Niels Bohr.

Nobelprisvinnere

13 dansker har mottatt nobelpriser:
- Fredsprisen, 1908: Frederik Bajer (1837-1922)
- Fysikk, 1922: Niels Henrik David Bohr (1885-1962).
1975: Aage Niels Bohr (1922- ) og Benjamin Roy Mottelson (1926- )
- Kjemi, 1997: Jens Christian Skou (1918 - )
- Litteratur, 1917: Karl Gjellerup (1857-1919) og Henrik Pontoppidan (1857-1943)
1944: Johannes V. Jensen (1873-1950)
- Medisin, 1903: Niels Ryberg Finsen (1860-1904)
1920: August Krogh (1874-1949)
1926: Johannes Fibiger (1867-1928)
1943: Henrik Dam (1895-1976)
1984: Niels K. Jerne (1911-1994)

UNESCOs verdensarvliste

Tre danske attraksjoner er listet på den prestisjetunge UNESCO World Heritage List (verdensarvlisten) :
- Kronborg Slott, et av Nord-Europas betydeligste renessanseslott, beliggende like ved Helsingør
- Katedralen i Roskilde, den første gotiske katedralen bygget i Skandinavia i det 12. og 13. århundre. Katedralen har fungert som mausoleum for Danmarks kongefamilie siden det 15. århundre
- Jellingehøjene, med gravhauger fra slutten av 900-tallet, runestener (Jellingestenene) og Jelling kirke, bygget i begynnelsen av 1100-tallet

Internasjonal pressefrihet


- [http://www.rsf.fr/article.php3?id_article=4116 Pressefrihetsindeks:] Rangert som nummer 10 av 139 land.

Se også


- Fyns skjærgård
- Færøyene
- Grønland
- Island
- Jylland
- Kattegat
- Lillebælt
- Lundeborgbæltet
- Storebælt
- Vadehavet

Eksterne lenker


- [http://www.danmark.dk Offisiell portal] Kategori:Land i Europa Kategori:EU-land Kategori:NATO-land Kategori:Monarkier Kategori:Land med verneplikt ja:デンマーク ko:덴마크 ms:Denmark simple:Denmark zh-min-nan:Dan-kok

Prøyssen

Preussen (eller Preußen, latin Borussia eller Prussia) var navnet på en geografisk region, et hertugdømme, og fra 1701 et kongerike, etter 1871 innenfor Det tyske rike. Navnet kommer fra gammelprøysserne, et baltisk folk beslektet med litauerne, som senere ble assimilert i den tyske kulturen.

Geografi

Preussen begynte sin eksistens som et lite territorium omkring Königsberg, et område som senere ble kjent som Østpreussen. Det ble i høymiddelalderen et mål for tysk kolonisering. Ved slutten av annen verdenskrig utgjorde Preussen stort sett hele Nord-Tyskland fra de franske, belgiske og nederlanske grenser i vest til den litauiske grensen og til territorier som nå tilhører det østre Polen. Preussens utbredelse var størst før 1918 og inkluderte også store deler av dagens vestre Polen. I en periode mellom 1795 og 1815 kontrollerte Preussen også det nåværende sentrale Polen, inkludert Warschau/Warszawa. Frem til krigens slutt inkluderte Preussen, utover det "egentlige Preussen" (regionene Vestpreussen og Østpreussen), regionene Pommern, Schlesien, Brandenburg, Lausitz, Hannover, Schleswig-Holstein, Westfalen, Hessen, samt noen mindre tilknyttede områder i syd, som Hohenzollern, stamsete for Preussens kongehus. Som en overveiende nordlig og østlig tysk stat hadde Preussen en majoritet av protestanter, selv om det var an anselig andel katolikker i Rheinland, og i enkelte østlige provinser. Dette kan være en forklaring på hvorfor katolske sør-tyske stater som Østerrike og Bayern lenge bekjempet prøyssisk hegemoni. Til tross for sin overveiende tyske karakter brakte Preussens anneksjoner av territorium tildels befolket av polskspråklige folk på 1700-tallet med seg en større polsk minoritet. I 1918 ble størstedelen av territoriene med større grad av polskspråklig befolkning avstått til den nylig opprettede polske staten.

Tidlig historie

Bayern Området ved Østersjøems sørøstlige hjørne var opprinnelig befolket av et baltisktalende folk, i slekt med latvierne og litauerne. På 1200-tallet inviterte Konrad av Mozovia den tyske ridderorden til å komme fra Transylvania og beseire de prøyssiske stammene ved grensene til hans rike. Etter å ha kjempet mot prøysserne i mer enn et århundre, opprettet ordenen en semi-uavhengig stat, som etter hvert kom til å kontrollere mesteparten av dagens Estland, Latvia og Litauen, samt områder som nå ligger i nordre Polen. Da var de opprinnelige prøysserne fordrevet, germanifisert eller utryddet. I 1525 ble ordenens stormester protestant, og proklamerte deler av ordenens territorier som hertugdømmet Preussen. Ordenens territorier var på denne tiden begrenset til området øst for munningen av Weichsel. I 1618 kom hertugdømmet i personalunion med det keiserlige kurfyrstedømmet Brandenburg, en stat sentrert rundt Berlin og siden 1400-tallet regjert av Hohenzollern-familien. Under Friedrich Wilhelm I av Brandenburg, kjent som «den store kurfystem», erhvervet Preussen stadig flere territorier, inkludert Magdeburg og områder vest for Rhinen.

Kongeriket Preussen

Rhinen I 1701 ble Brandenburg-Preussen utropt som Kongeriket Preussen av Fredrik I, med tillatelse av den tysk-romerske keiser. Under Fredrik II den Store erobret Preussen Schlesien fra Østerrike i den Østerrikske arvefølgekrig, og forsvarte området i Syvårskrigen som endte i 1763 med Preussen som den dominerende tyske staten. Gjennom ekteskap og arv kom Preussen også i besittelse av andre territorier, som Pommern. I løpet av denne perioden ble den slagkraftige preussiske arméen og det effektive statsbyråkratiet grunnlagt, institusjoner som ble sentrale i det tyske statsapparatet. Preussen utvidet sine territorier ytterligere i perioden 1772-95. Under Friedrich Wilhelm II gikk Preussen til krig mot det revolusjonære Frankrike i 1792, men ble slått i slaget ved Valmy og ble tvunget til å avstå de vestlige territoriene til Frankrike. Friedrich Wilhelm III gjenopptok krigen, men led en katastrofal skjebne ved slaget om Jena og trakk seg tilbake fra krigen etter å ha avstått enda mer territorium. I 1813 gikk Preussen inn igjen i krigen sammen med bl.a. Russland og England mot Napoleon Bonapartes Frankrike. Ved Wienerkongressen i 1815 fikk Preussen tilbake sine tapte territorier, samt hele Rheinland og Westfalen. Disse vestlige områdene var av stor betydning fordi de inkluderte Ruhr, som kom til å bli sentret for tysk industrialisering. Preussen kom ut av Napoleonskrigene som den dominerende makten i Tyskland, overskyggende sin rival Østerrike. I bytte trakk Preussen seg tilbake fra områder som ble til Kongress-Polen under russisk styre. Kongress-Polen Begynnelsen av det 19. århundre ble preget av strid mellom liberalistiske krefter, som ønsket et forent føderalt Tyskland under en demokratisk konstitusjon, og konservative grupperinger, som ønsket å bevare Tyskland som et lappeteppe av svake uavhengige stater, med Preussen og Østerrike som konkurrerende stormakter. I 1848 grep de liberale sjansen da 1848-revolusjonen brøt ut i Europa. En skremt Fredrik Vilhelm IV godtok å sammenkalle en nasjonalforsamling og gi en grunnlov. Men da Frankfurtparlamentet tilbød Fredrik Vilhelm tronen i et forent Tyskland, takket han nei på grunnlag av at en nasjonalforsamling ikke kunne tildele kongelige titler. Preussen fikk en halvdemokratisk konstitusjon, med et parlament (landdag) bestående av et underhus og et overhus (Herrenhaus), og den landeiende junkerklassen beholdt sin makt.

Preussen i det tyske keiserrike

Herrenhaus I 1862 utnevnte Wilhelm I Otto von Bismarck som prøyssisk statsminister. Bismarck var oppsatt på å beseire både de liberale og de konservative for å skape et sterkt og samlet Tyskland, dominert av den preussiske overklassens styre og byråkrati og ikke av de vest-tyske liberalistene. Dette oppnådde han ved å provosere tre kriger som han vant; med Danmark (1864), som gav Preussen Schleswig-Holstein, med Østerrike (1866), som tillot Preussen å underlegge seg Hannover og de fleste andre nordtyske områder, og med Frankrike (Den fransk-preussiske krig i 1870, som gav ham anledning å kreve at Mecklenburg, Bayern, Baden, Württemberg og Sachsen skulle gå sammen i et forent tysk rike, under lederskap av kongen av Preussen som tysk keiser. Dette var det største Preussen noensinne oppnådde, og hvis landet hadde hatt kloke ledere, ville antakelig Preussens økonomiske makt og politiske status gjort det til et fredelig sentrum av den europeiske sivilisasjon. Dessverre kom Wilhelm II til makten i 1888. Han var en uerfaren, trangsynt og reaksjonær mann med dårlig dømmekraft. Etter å ha avskjediget statsmannen Bismarck i 1890 satte han i verk en militarisering og aggressiv utenrikspolitikk som til slutt medvirket til at den katastrofale første verdenskrig brøt ut. De preussiske junkere og generaler dominerte krigføringen, så da den endte i nederlag måtte de ta ansvaret. Det preussiske monarkiet falt, såvel som monarkiet i de andre tyske statene, og Tyskland ble republikk. Versaillestraktaten i 1919 skapte en ny polsk stat, og tvang Tyskland til å avstå store landområder til denne, hvor det også bodde flere millioner tyskere. Øst-Preussen ble avskåret fra resten av Tyskland av den polske korridor som ga Polen adgang til Østersjøen.

Preussens fall

Tyskland vurderte å dele Preussen opp i mindre stater, men til slutt var det tradisjonen som seiret. Preussen ble til Fristaten Preussen (Freistaat Preussen), den største delstaten i Tyskland. Siden den omfattet både Ruhr og Berlin, var den Tysklands største delstat. Den var en venstrebastion med sosialdemokratisk styre i det meste av 1920-tallet. I 1932 ble den sosialdemokratiske statsministeren Otto Braun avsatt ved et statskupp ledet av Franz von Papen, og den siste rest av demokrati i Tyskland var borte. I 1933 ble Hermann Göring statsminister, en posisjon han brukte til å undertrykke all demokratisk opposisjon. I 1934 fratok nazistene de tyske delstatene alt selvstyre, men Preussen fortsatte å eksistere som en ren territoriell forvaltningsenhet. I 1945 okkuperte sovjetiske styrker hele det østlige og sentrale Tyskland. Alt øst for Oder-Neisse-linjen inkludert Schlesien, Pommern, Øst-Brandenburg og Øst-Preussen ble okkupert av Polen, mens den nordlige delen av Øst-Preussen ble okkupert av Sovjetunionen. De allierte bestemte etter Tysklands kapitulasjon i 1945 at Tyskland skulle bevares i sine grenser fra 1937 (uten Østerrike og Sudetenland). Imidlertid førte den kalde krigen til en de facto polsk og sovjetisk anneksjon av østområdene. Dette var i strid med internasjonal lov. Sovjet og Polen igangsatte et program for etnisk rensning av alle tyskere fra Øst-Tyskland. Det bodde rundt 15 millioner tyskere i østområdene og disse ble dels fordrevet, dels massakrert. Disse deportasjonene kombinert med nasjonaliseringen av jordbruksland i Midt-Tyskland, det senere DDR, gjorde i noen grad ende på junkerne som samfunnsklasse. De deporterte preusserne har sluttet seg sammen i Landsmannschaften, f.eks. Landsmannschaft Schlesien og Landsmannschaft Ostpreußen, som er de viktigste innenfor Bund der Vertriebenen, de fordrevnes interesseorganisasjon med tilsammen mer enn to millioner medlemmer. De fleste av disse er av preussisk opprinnelse. Disse organisasjonene anerkjenner ikke den polske og russiske annekteringen av Øst-Tyskland. De sentrale preussiske provinsene som havnet i DDR ble etter krigen omorganisert til delstatene Brandenburg og Sachsen-Anhalt. I Vest-Tyskland ble Preussens provinser delt inn i Nordrhein-Westfalen, Niedersachsen, Hessen, Rheinland-Pfalz og Schleswig-Holstein. Etter gjenforeningen ble det gjennomført en omorganisering, hvor bl.a. Fristaten Sachsen ble gjenopprettet. De nye delstatene tilsvarer i all hovedsak de gamle preussiske provinsene. De allierte hevdet at de avskaffet Preussens eksistens i 1947. Dette er i strid med krigens folkerett, da en okkupasjonsmakt ikke vilkårlig kan endre det okkuperte landets territorium og forgripe seg på dets territoriale integritet. Enkelte jurister hevder derfor at Preussen juridisk sett fremdeles eksisterer, men ikke er handlungsfähig. Etter Tysklands delvise samling i 1990 har det vært foreslått en sammenslåing av statene Brandenburg, Mecklenburg-Vorpommern og Berlin under navnet Preussen. I 1996 stemte Brandenburgs innbyggere mot en sammenslåing med Berlin, trolig på grunn av Berlins dårlige økonomiske situasjon. Etter Sovjetunionens fall har etniske tyskere begynt å flytte tilbake til Kaliningrad-enklaven (Nord-Østpreussen) i Russland. Det bor her rundt 10 000 etniske tyskere. Foreninger i Tyskland, som den høyreorienterte Aktion Deutsches Königsberg, arbeider aktivt for en regermanisering av området, og finansierer også gjenoppbyggelse av kulturminner, f.eks. Königsberger Dom. Fra russisk side har enkelte tatt til orde for å gi Øst-Preussen tilbake til Tyskland. Den tyske regjeringen avslo etter Sovjetunionens sammenbrudd et tilbud om å kjøpe området tilbake, fordi landet hadde mer enn nok med gjenoppbyggelsen av det tidligere DDR. Kaliningrad-enklaven er det fattigste og mest nedslitte området i hele Russland, og vil kreve enorme investeringer. Mange ønsker seg en felles tysk-russisk forvaltning av området.

Se også


- Tyskland
- Brandenburg
- Øst-Preussen
- Fransk-prøyssiske krig
- Tysklands historie
- Hohenzollern
- Königsberg
- Liste over konger av Preussen
- Masurien
- Syd-Preussen
- Ermeland
- Vest-Preussen

Eksterne lenker


- [http://www.orteliusmaps.com/book/ort56.html Kart av Tyskland og Preussen fra 1570]
- [http://www.uni-mannheim.de/mateo/desbillons/atlas/seite70.html Kart av Pommern og Preussen fra 1598]
- [http://wwwtest.library.ucla.edu/libraries/mgi/maps/blaeu/prvssia.jpg 1660 map of Prussia 1660]
- [http://www.rulers.org/prusprov.html map of Prussian Provinces]
- [http://www.frombork.art.pl/Frombork-foto/merkator.jpg Partial Map of Prussia by Gerard Mercator, Atlas sive cosmographica., Amsterdam 1594]
- [http://www.frombork.art.pl/Frombork-foto/Mprus.jpg Partial Map of Prussia by Kasper Henneberger, Koenigsberg 1629]
- [http://www.frombork.art.pl/Frombork-foto/Hart3_m.jpg Map of Old Prussia by K. Henneberger, 17th c.]
- [http://www.frombork.art.pl/Frombork-foto/Hart4_m.jpg Map of Prussia by K. Henneberger] in: Christoph Hartknoch, Alt- und neues Preussen..., Frankfurt 1684
- [http://www.frombork.art.pl/Frombork-foto/m_reyilly.jpg Map of Prussia and Freie Stadt Danzig from 18th c.]
- [http://www.frombork.art.pl/Frombork-foto/mapaXIX.jpg Map of East Prussia] K. Flemming, F. Handtke, Głogów ca. 1920, after Treaty of Versailles removed Memel area from Germany.
- [http://www.nccg.org/ezion_geber/preussen2.html Website dedicated to Prussia]

Litteratur


- Dönhoff, Marion Gräfin v.: Preußen - Maß und Maßlosigkeit
- Dönhoff, Marion Gräfin v.: Namen, die keiner mehr nennt
- Engelmann, Bernt: Preußen. Land der unbegrenzten Möglichkeiten, München 1979
- Fernau, Joachim: Sprechen wir über Preußen. Die Geschichte der kleinen Leute
- Haffner, Sebastian: Preußen ohne Legende
- Herdepe, Klaus: Die Preußische Verfassungsfrage 184 (= Deutsche Universitätsedition Bd. 22) ars et unitas : Neuried 2003, 454 S., ISBN 3-936117-22-5
- Higounet, Charles: Die deutsche Ostsiedlung im Mittelalter, München 1990
- Preussen. Chronik eines deutschen Staates. Herausgegeben von Wolfgang Ribbe und Hansjürgen Rosenbauer. (= Begleitbuch zur gleichnamigen sechsteiligen Fernsehreihe, produziert von den ARD-Sendeanstalten ORB, SFB und WDR), Nicolaische Verlagsbuchhandlung - Berlin 2000, S. 288, zahlreiche Abb., ISBN 3-87584-023-2
- Ranke, Leopold von: Preußische Geschichte. 4 Bde., München 1965
- Schoeps, Hans-Joachim: Preussen: Geschichte eines Staates. Bilder und Zeugnisse, Frankfurt/M. Berlin 1992
- Straub, Eberhard: Eine kleine Geschichte Preußens, Berlin 2001 Kategori:Tidligere tyske forbundsstater ja:プロイセン simple:Prussia

Slesvig

Slesvig er
- En by i Nord-Tyskland, se Slesvig (by)
- Et hertugdømme, se Slesvig (hertugdømme)

Holstein

Holsten (høytysk Holstein, nedertysk Holsteen) er et område i Nordtyskland, i delstaten Schleswig-Holstein, som har spilt en stor rolle i Danmarks historie. Holsten var opprinnelig et grevskap, men ble fra 1474 et hertugdømme, som en del av det tysk-romerske rike. Regjeringsmakten ble gitt ved lenshylding til keiseren. Valget av hertug eller greve skjedde på landstingene som holdtes ved Bornhøved. Folkeforsamlingene på landstingene utviklet seg til stenderforsamlinger, kalt landdager. I 1460 lyktes det Christian I å bli valgt til regjerende fyrste i både Slesvig og Holsten, dvs. at hertugdømmene kom i personalunion med Danmark og Norge. Men da Christian I døde, deltes regjeringsmakten igjen, idet hans bror, Frederik, valgtes til regjerende hertug sammen med kong Hans. Det førte til delingen i 1490, som fikk konsekvenser for Sønderjylland. Fellesregjeringen opphørte i Slesvig efter 1713, da den gottorpske del av Slesvig tilfalt kongen, Frederik IV Som hertug av Holsten var den dansk-norske konge vasall under det tyske rike. Da dette ble oppløst i 1806 ble Holsten en del av det danske monarki, men ble i 1815 opptatt i det tyske forbund. I 1848 utbrøt åpent opprør, som ble slått ned i treårskrigen. Forsøk på å innføre en fellesforfatning for Danmark og Slesvig-Holsten ble stoppet av motstand fra Holstens stenderforsamling, som ble støttet av Østerrike og Preussen, som erobret Slesvig og Holsten i 1864. Slesvig-Holsten ble i 1867 til den preussiske provins Schleswig-Holstein, idag en egen tysk delstat. Kategori:Tyskland

Otto von Bismarck

Fyrst Otto von Bismarck, hertug av Lauenburg (født 1. april 1815, død 30. juli 1898) var en tysk statsmann og en av de mest prominente ledere av det 19. århundre; som statminister i Preussen forente han Tyskland med en serie vellykkede kriger og ble Tysklands første kansler. Som en konservativ og aristokratisk politiker kjempet han mot fremveksten av sosialdemokratiet på 1880-tallet, ved bl.a. å forby flere organisasjoner, og ved pragmatisk å komme arbeiderne i møte med omfattende sosiale reformer som la grunnlaget for den moderne velferdsstaten. Bismarck ble kjent som jernkansleren. Han ble født Otto Eduard Leopold Graf von Bismarck i Schönhausen, og studerte jus i Göttingen og Berlin. I 1847 giftet han seg med Johanna von Puttkamer, og sammen fikk de 3 barn. Lettet over at den tyske revolusjonen mislyktes i 1848, ble han valgt inn i det preussiske parlamentet i 1849. Han ble utnevnt til å representere Preussen i Frankfurt, og ble snart overbevist om at et preussisk-ledet forent Tyskland var en viktig målsetning. Han ble utnevnt til ambassadør i St. Petersburg og Paris, og i 1862 ble han av den preussiske kong Wilhelm I utnevnt til statsminister og utenriksminister i Preussen, som et ledd i konflikten mellom kongen og det stadig mer liberale preussiske parlamentet. Etter dette lyktes Bismarck i å forene Tyskland, ved å starte flere kriger. Først erobret han Schleswig og Holstein fra Danmark, i samarbeid med Østerrike - fredsavtalen ble undertegnet i Wien 30. oktober 1864. Selv om Østerrike allerede i 1865 ble presset til å la Preussen overta disse nordlige områdene, angrep han Østerrike, og vant raskt slaget ved Königgrätz 3. juli, der han annekterte Hannover, Hessen-Kassel, Nassau og Frankfurt. Dermed var Det nord-tyske forbund dannet. Konføderasjonen var opprettet i forståelse med både Frankrike og Østerrike. I desember 1866 ble det utarbeidet et utkast til konstitusjon for det nord-tyske forbund. 16. april 1867 ble konstitusjonen vedtatt med 230 mot 53 stemmer. Etter at Bismarck provoserte Frankrike, som var styrt av Napoleon III, brøt det ut krig mellom Frankrike og Preussen i 1870. I løpet av atten dager ble 1.830.000 soldater mobilisert i Tyskland, og 462.000 soldater ble transportert til vestfronten. Dette var nesten dobbelt så mange soldater som Frankrike hadde mobilisert. De sør-tyske statene sluttet seg til Det nord-tyske forbund. Frankrike led et ydmykende tap, og den preussiske kongen Wilhelm I ble kronet til keiser over et samlet Tyskland i slottet Versailles utenfor Paris, hvor den preussiske armé hadde sitt hovedkvarter. Frankrike hadde gått til krig mot regionalmakten Preussen, men blitt beseiret av stormakten Tyskland. Forvandlingen skjedde på slagmarken. Det nye tyske imperiet som oppstod etter den tysk-franske krigen i 1870-71 var en union av 25 tyske stater av ulik størrelse og med ulike regjeringsformer, og et administrativt territorium, det såkalte Reichsland som bestod av Elsass (Alsace) og Lothringen (Lorraine) og ble styrt av en generalguvernør. Den føderale regjeringen bestod av en utøvende myndighet under ledelse av keiseren og hans kansler og deres staber, et føderalt råd (Bundesrat) sammensatt av utsendinger fra de forskjellige statene, og et nasjonalt parlament, Riksdagen, som var valgt av alle menn med alminnelig stemmerett og hemmelige valg. Bundesrat Bismarck ble feiret som en nasjonalhelt, og var den første rikskansleren i det nye riket. Utenrikspolitisk arbeidet han for å opprettholde fred med de europeiske stormaktene Frankrike, Østerrike og Russland. Han var redd for krig, siden Tyskland lå midt i Europa. Innenrikspolitisk var han mest opptatt av opprettelsen av de to nye politiske partiene, det katolske senterpartiet og det sosialdemokratiske partiet (SPD). Bismarck var imot at religion skulle styre politikken, og startet en kampanje, kjent som kulturkampen, mot det katolske partiet. Politikken skulle ikke tjene religiøse, men nasjonale og maktpolitiske formål. Våren 1871 kom det et brev fra pavestolen som uttrykte dens solidaritet med det katolske senterpartiet. Da bestemte Bismarck seg for å angripe den katolske kirken. Bismarck erklærte åpent krig mot senterpartiet og den katolske kirken sommeren 1871. Han brukte særlig to midler mot sosialdemokratene; han forbød partiet og deres organisasjoner, og han innførte en rekke sosiale reformer for å komme arbeiderklassen i møte, med blant annet ulykkes- og helseforsikringer, samt alderspensjoner, i den hensikt å svekke oppslutningen om det sosialdemokratiske partiet. I valget 20. februar 1890 gjorde både det katolske senterpartiet og SPD et godt valg. Valget ga en riksdag som Bismarck i det hele tatt ikke kunne kontrollere. Bismarck innså at noe måtte gjøres, og var sikker på at dersom han skapte en stor konstitusjonell krise ville keiseren vende seg til ham, for bare Bismarck var brutal og handlekraftig og fantasifull nok til å skjære gjennom. Keiseren fikk nyss i disse planene. Keiseren ville avholde en internasjonal arbeiderkonferanse. Bismarck prøvde å torpedere dette, og prøvde å overtale den franske regjeringen til ikke å delta. Bismarck forbød ministrene å ha kontakt med keiseren uten Bismarcks tillatelse, i tråd med en glemt kabinettsordre fra 1852, siden han var redd for at de kunne prøve å komme frem til andre løsninger enn dem Bismarck ønsket. Keiseren klandret Bismarck for å sette opp barrierer mellom keiseren og ministrene, og for å diskutere arrangementer i Riksdagen med senterpartiet uten keiserens viten. Han klandret også Bismarck for å ha latt være å informere ham om det vanskelige forholdet mellom Russland og Tyskland. Dagen etter fikk Bismarck beskjed gjennom general von Hahnke, leder for det militære kabinettet, om at keiseren ventet at Bismarck umiddelbart gjorde det klart at ministrene kunne ha direkte kontakt med keiseren uten Bismarcks godkjennelse. Både lederen for generalstaben og det militære kabinettet ba keiseren om å avskjedige Bismarck. Bismarck ventet i fire dager før han søkte om avskjed. 1890 Bismarck brukte sine siste leveår på å skrive sine memoarer, Gedanken und Erinnerungen (tanker og erindringer). Han døde i 1898 i Friedrichsruh, og er begravet i Bismarck-mausoleet der. Krigsskipet Bismarck og byene Bismarck i Nord-Dakota og Bismarck i Arkansas, USA, foruten tallrike gater i Tyskland, er oppkalt etter ham. Det samme er Bismarckøyene utenfor den forhenværende tyske kolonien Ny Guinea i Stillehavet.

Sitater


- Vi måtte unngå å skade Østerrike for alvorlig. Vi måtte unngå å etterlate henne i en tilstand av unødig bitterhet eller ønske om hevn. Vi burde heller ta vare på muligheten av å bli venner igjen med vår motstander, og i alle tilfeller betrakte den østerrikske stat som en del av det europeiske sjakkbrettet. Hvis Østerrike ble påført alvorlig skade, ville hun bli Frankrike og alle våre andre motstanderes allierte. Hun ville til og med ofre hennes anti-russiske interesser for å få hevn over Preussen. Østerrikes konflikt og rivalisering med oss var ikke mer å fordømme enn vår konflikt med henne. Vår oppgave var å etablere et grunnlag for tysk nasjonal enhet under lederskap av kongen av Preussen. (Otto v. Bismarck, 1866)
- Den som vet hvordan lover og pølser blir lavet, får aldri mer en rolig natts søvn.
- Når en mann sier at han godtar noe i prinsippet, betyr det at han ikke har den ringeste interesse av å gjennomføre det i praksis.
- Det viktigste er ikke å skrive historie, men å gjøre den.
- Det lyves aldri så meget som foran et valg, under en krig eller efter en jakt.
- Tidens store spørsmål avgjøres ikke med taler og majoritetsbeslutninger, men med blod og jern.

Litteratur


- Krockow, Christian von: Bismarck - Eine Biographie, DVA, Stuttgart, ISBN 3-423-30784-6
- Bismarck, Otto von: Gedanken und Erinnerungen, Propyläen, Berlin 1999, ISBN 3-548-26556-1
- Gall, Lothar: Der weiße Revolutionär, Ullstein, Frankfurt 1993, ISBN 3-549-05495-5 (innbunnet), ISBN 3-548-26515-4 (pocketbok)
- Pflanze, Otto: Bismarck. 1 Der Reichsgründer, C.H. Beck, ISBN 3-406-48206-6
- Pflanze, Otto: Bismarck. 2 Der Reichskanzler, C.H. Beck, ISBN 3-406-48207-4

Se også


- Otto von Bismarck (CDU), kanslerens barnebarn Bismarck, Otto von Bismarck, Otto von Bismarck, Otto von Bismarck, Otto von ja:オットー・フォン・ビスマルク ko:오토 폰 비스마르크 ms:Otto von Bismarck

Dannevirke

:For byen på New Zealand med samme navn se: Dannevirke, New Zealand Dannevirke, New Zealand).]] Dannevirke (tysk: Danewerk) var et dansk forsvarsverk som strakk seg fra vestre Jylland til Schleswig ved Østersjøen, i nærheten av handelssenteret Hedeby. Ifølge skriftlige kilder ble arbeidet på Dannevirke igangsatt av kong Godfred i 808. Han fryktet en frankisk invasjon. I 1969-75 ble det fastslått arkelogisk at dannevirke ble bygget i tre faser, fra 737 til 968. Totalt er Dannevirket ca. 30 km langt og høyden varierer fra 4-6 m. I Middelalderen ble forsvarsverket utbygget og styrket med palisader og murer og ble brukt som samlingspunkt for danske aksjoner i nord-Tyskland. På 1200-tallet forsterket Kong Valdemar forsvarsverket med en stenmur. Siste gang Dannevirke ble brukt som dansk forsvarslinje var under den dansk-preussiske krig i 1864 uten mye hell. Etter krigen ble den, og området rundt annektert av Preussen og Østerrike. Under Andre verdenskrig ble Dannevirke integret i den tyske hærens forsvarslinje imot en alliert invasjon ifra nordsjøen. Den skulle beskytte tyskland i tilfelle de allierte sikret seg Jylland.

Se også:


- Götavirke

Eksterne lenker


- [http://www.gimpster.com/danish/kongemagt/image_viewer.php?section=dannevirke&name=luftfoto luftfoto av Dannevirke] kategori:Danmark

ALS

Amyotrofisk lateral sklerose omtales i Norge oftest med forkortelsen ALS. Sykdommen er kjent under flere navn, i USA kaller man den gjerne Lou Gehrig's disease etter baseballspilleren som fikk diagnosen i 1939. Et fransk navn på sykdommen er maladie de Charcot etter den kjente nevrologen Jean-Martin Charcot. I Storbritannia omtales den som motoneuron disorder. ALS er en nervesykdom som angriper motoriske nerveceller i ryggmargen og hjernen. Den er uhelbredelig, og behandlingen er i stor grad symptomatisk. Gjennomsnittlig levetid etter diagnosetidspunkt er 3-4 år, dog variasjoner fra 6 mnd. til mer enn 10 år er registrert. Sykdommen debuterer oftest etter 50-års alder. De fleste ALS-pasienter dør pga. sviktende lungefunksjon. 15% av tilfellene er arvelige, og arves nesten alltid etter et autosomalt dominant arvemønster, dog recessiv arv er kjent fra Skandinavia. ALS starter oftest asymmetrisk, gjerne med svakhet/ klossethet i en hånd. Tilstanden rammer både det øvre og det nedre motoneuron, noe som gir opphav til et viktig klinisk funn: De dype senereflekser er ofte meget livlige, som uttrykk for skade av øvre motoneuron, samtidig som det ses perifere pareser og muskelatrofi. Pareser og atrofi i tillegg til fasikulasjoner stammer fra skade av nedre motoneuron. Hos noen debuterer sykdommen med progressiv bulbærparese (tale- og svelgvansker). Disse pasientene har den dårligste prognosen. Det skal ikke forekomme sensoriske utfall, og øyesymptomer og sfinkterproblemer kommer svært sent i forløpet. Som behandling gir man Rilutek (Riluzol), en glutamathemmer, som det er vist at forlenger livet med 8-10 mnd. Ellers kan en kommunikator være aktuelt ved taleproblemer. PEG-sonde er indisert ved svelgvansker. Fysio- og ergoterapi kan være til hjelp. I terminal fase vil samarbeid med lungemedisinere være aktuelt. Det er mulig å holde en ALS-pasient i live ved hjelp av respirator når vedkommende ikke lenger klarer å puste selv. Denne praksis utøves ikke i Norge. Japan er et av de landene som har gått lengst på dette punktet. Pasientene lever da nesten fullstendig uten muskelfunksjon siden stort sett alle motoneuronene er døde. Det er mulig at det var amyotrofisk lateral sklerose som var den sykdom som til slutt skulle ta livet til den kinesiske kommunistlederen Mao Zedong. Fysikeren Stephen Hawking er en annen kjent ALS-pasient. Kategori:Sykdommer i nervesystemet ja:筋萎縮性側索硬化症

Rügen

Rügen er en ø syd i Østersjøen, beliggende i den tyske delstaten Mecklenburg-Vorpommern. Den har et areal på 926 km2, og tilhørte som en del av Svensk Pommern Sverige mellom 1648 og 1815. De viktigste byene er Bergen og Sassnitz. Den er knyttet til fastlandet gjennom en bro over Stralsund. Kategori:Østersjøen Kategori:Øyer i Tyskland ja:リューゲン島

Helgoland

Helgoland (nedertysk for «hellig land», engelsk: Heligoland, nord-frisisk: Lun) er to øyer i Nordsjøen, ca. 70 km. utenfor Schleswig-Holsteins vestkyst. Den har en befolkning på omkring 1 650 personer, hovedsaklig frisere. Hovedøyen, Hauptinsel, er på 1,0 km², og øst for denne ligger Düne, som er på 0,7 km². Frem til 1720 var Helgoland én øy, men en storm ødela den naturlige forbindelsen og delte den i to. Helgolands høyeste punkt ligger på hovedøyen og er 61 m.o.h.

Historie

Bosetning er kjent fra førhistorisk tid. I år 697 trakk den frisiske kongen Radbod seg tilbake til Helgoland etter å ha blitt slått av frankerne. I 1231 var Helgoland blitt en besittelse under den danske kong Valdemar II, og fra da av frem til 1714 skiftet den hender en rekke ganger mellom Danmark og hertugdømmet Schleswig. En kort periode var den også underlagt den hanseatiske bystaten Hamburg. I august 1714 ble den erobret av Danmark, og under Napoleonskrigene ble den i 1807 erobret av Storbritannia. Den tyske nasjonalsangen ble skrevet på den dengang britiske øyen i 1841 av August Heinrich Hoffmann von Fallersleben. Britene avstod Helgoland til Tyskland i 1890 i bytte mot at tyskerne gav opp krav på Zanzibar i Afrika. I årene som fulgte ble øyen utbygget til en viktig marinebase. Under første verdenskrig ble befolkningen evakuert til fastlandet. Det første sjøslaget under første verdenskrig ble utkjempet ved Helgoland-bukten i krigens første måned. Øyboerne vendte tilbake i 1918, men i 1930-årene ble marinebasen reaktiviert. Under annen verdenskrig forble øyboerne på Helgoland, men 18. april 1945 angrep britiske bombefly øyen og la husene i grus. Sivilbefolkningen søkte vern i naturlige bergformasjoner, og de fleste av de 128 menneskene som ble drept var anti-luftskyts-personell. Øyene ble evakuert den følgende natten. I etterkrigstiden ble øya, frem til 1952, brukt som skytefelt for krigsskip. 18. april 1947 detonerte Royal Navy 6800 tonn sprengstoff i forsøk på å rive hele hovedøya. De militære installasjonene der ble ødelagt, men øya besto. I 1952 ble øya tilbakeført til tyske myndigheter, som satte igang en større opprydning. Blant annet måtte store mengder blindgjengere fjernes. Øya er nå et feriested og nyter godt av skattefritak. Store deler av økonomien er tuftet på taxfree-salg av tobakk, alkohol og parfyme til turistene. Øya er også utenfor Schengenområdet. Helgoland er bilfri, og det går ferge til Hamburg. Hver sommer arrangeres det seilregattaer ved Helgoland. Offisielle språk er frisisk og høytysk. Mange av borgerne på øya snakker helgolandsk (Halunder), som er en egen dialekt av frisisk, og det er også mange som behersker nedersaksisk.

Filateli

Mens Helgoland var under britisk herredømme ble det utgitt 20 frimerker på øya. Disse var de første flerfarvede frimerkene og er fremdeles etterspurt.

Litteratur


- Panten, Albert: Helgoland im Mittelalter. Helgoland 2002
- Lüth, Erich: Helgoland, die unzerstörbare Insel. Ullstein TB-Vlg., B. 1984, ISBN 3548204244
- Berndt, Thorsten: Helgoland - Ansichten einer Hochseeinsel. S/W Bildband ISBN 3-529-02777-4 kategori:Schleswig-Holstein kategori:Friesland kategori:Nordsjøen Kategori:Øyer i Tyskland Kategori:Danmarks historie Kategori:Storbritannias historie

Lauenburg

Hertugdømmet Lauenburg (Herzogtum Lauenburg) er en landkrets i delstaten Schleswig-Holstein i Tyskland. Den grenser (fra vest og med klokken) til kretsen Stormarn, byen Lübeck, delstaten Mecklenburg-Vorpommern, delstaten Niedersachsen og bystaten Hamburg. Hovedstaden er Ratzeburg. Hertugdømmet Lauenburg har et areal på 1263 km² og 182 600 innbyggere (2002), noe som tilsvarer 145 pr. km² km² Lauenburgs våpen er et hvitt, venstrevendt hestehode på rød bunn omgitt av en sjakkbrettaktig svart-hvit bord.

Historie

Kretsen kaller seg Hertugdømmet Lauenburg fordi den kan spores tilbake det middelalderske hertugdømmet Lauenburg, som var en av restene etter det opprinnelige hertugdømmet Sachsen. I 1260 ble hertugdømmet Sachsen delt i de to statene Sachsen-Wittenberg og Sachsen-Lauenburg. Sachsen-Lauenburg ble snart kjent bare som Lauenburg. Mens territoriet til Sachsen-Wittenberg endret seg mye gjennom århundrene, bestod hertugdømmet Lauenburg nesten uendret helt til det mistet sin uavhengighet i 1689. I 1689 gikk Lauenburg i arv til fyrstene av Braunschweig-Lüneburg (Huset Hannover). De hersket over store deler av det området som i dag utgjør delstaten Niedersachsen, og i 1714 arvet Georg Ludwig, kurfyrste av Braunschweig-Lüneburg, som altså også var hertug av Lauenburg, den britiske tronen. I 1815 kom Lauenburg under den danske kongen. Ved freden i Kiel i 1814 hadde Danmark fått Vorpommern av Sverige, som erstatning for tapet av Norge. Men den danske kongen overdro Vorpommern til Preussen og fikk i stedet Lauenburg av stormaktene på Wiener-kongressen. Kongen ville heller ha Lauenburg fordi dette hertugdømmet grenset opp mot Holstein, som allerede var i personalunion med Danmark. Men som i Holstein hersket kongen av Danmark i Lauenburg som tysk hertug, ikke som konge av Danmark. Som andre suverene stater hadde Lauenburg fra middelalderen og utover 1800-tallet en betydelig grad av selvstyre. Det var dominert av den lokale adelen, som var organisert i det såkalte ridderskapet. adel I 1864, etter den tysk-danske krigen, ble Lauenburg preussisk, og i 1876 ble hertugdømmet en landkrets i den prøyssiske provinsen Schleswig-Holstein. Lauenburg fikk en prominent beboer da rikskansler Otto von Bismarck slo seg ned på et gods i Lauenburg, etter at han har fått skogen Sachsenwald i Lauenburg som gave fra nasjonen i 1871, som takk for hans innsats under Tysklands samling. I 1890 ble han også utnevnt til hertug av Lauenburg. I 1937 ble byen Ratzeburg, som hadde vært en del av Mecklenburg, innlemmet i Lauenburg.

Geografi

Lauenburg har en rekke historisk viktige byer, som Lauenburg, Mölln, og Ratzeburg. Deres betydning skyldes den Gamle saltveien (Alte Salzstraße), en av de viktigste middelalderske handelsrutene. Salt fra saltgruvene i Lüneburg sør for Elben ble fraktet nordover til Lübeck. Salttransporten førte også til Europas eldste kunstige vannvei, Stecknitz-kanalen ble anlagt i 1398. I 1990 ble den erstattet av Elbe-Lübeck-kanalen. Landskapet preges av mange innsjøer, som til sammen utgjør en naturpark. Den største innsjøen er Ratzeburger-sjøen med et areal på 16 km².

Eksterne lenker


- http://www.herzogtum-lauenburg.de Kategori:Schleswig-Holstein

Skandinavismen

Skandinavisme betegner den bevegelse som med utgangspunkt i de tre skandinaviske folkenes nære slektskap som fra midten av det 19. århundre sterkt påvirket Norges, Danmarks og Sveriges politikk, og forsøkte på ulike måter å føre folkene nærmere hverandre kulturelt og politisk. De første tegnene til en skandinavisme kom allerede på 1700-tallet fra akademiske og litterære kretser i Danmark. Dansker/nordmenn og svensker hadde gjennom lengre tid vært erkefiender og ført mange kriger mot hverandre, men skandinavistene mente man heller burde se på hverandre som brødre. Kategori:Skandinavia Kategori:Danmarks historie Kategori:Norges historie Kategori:Sveriges historie Kategori:Samfunn

Bjørnstjerne Bjørnson

Bjørnstjerne Martinus Bjørnson (født 8. desember 1832, død 26. april 1910) var en norsk forfatter, samfunnsdebattant og vinner av Nobelprisen i litteratur i 1903. Han grunnla Riksmålsforbundet, og skrev teksten til Norges nasjonalsang.

Biografi

Bjørnson ble født på gården Bjørgen i den lille bygda Kvikne vest for Tynset. I 1837 ble Bjørnsons far, som hadde vært pastor i Kvikne, overført til Nesset prestedømme, i Romsdal; i dette romantiske området vokste Bjørnson opp. Etter fem år ved middelskolen i den nærmeste byen, Molde, ble han 17 år gammel sendt til Christiania til Heltbergs studentfabrikk for å avlegge eksamen og studere på universitetet. Forfatterinstinktet hadde allerede våknet, Bjørnson hadde skrevet dikt siden han var 11 år. Han gikk ut fra universitetet i Christiania i 1852, og begynte snart å jobbe som journalist, og skrev mest teateranmeldelser. I 1857 publiserte han Synnøve Solbakken, den første av sine bonderomaner. I 1858 ble denne etterfulgt av Arne, i 1860 av En glad gut og i 1868 av Fiskerjenten. Disse er de viktigste eksemplene på hans bonde-fortellinger, en del av hans forfatterskap som har gjort dype inntrykk i Norge og gjort han berømt i utlandet. Bjørnson ønsket å «lage en ny saga i lys av bøndene,» som han sa, og han trodde dette kunne gjøres, ikke bare i prosa, men i nasjonale drama eller folkestykker. Det første av disse var et en-akts stykke hvor handlingen er lagt til det 12. århundre, Mellom slagene, skrevet i 1855, men ikke publisert før i 1857. På denne tiden ble han spesielt påvirket av studier av Baggesen og Oehlenschläger, i løpet av et besøk til København 1856—1857. Mellom slagene ble fulgt av Halte Hulda i 1858, og Kong Sverre i 1861. Alle disse tidlige forsøk ble imidlertid overgått av den ypperlige trilogien om Sigurd Slembe, som Bjørnson publiserte i 1862. Etter denne ble han regnet blant de ledende yngre poeter i Europa. Ved slutten av 1857 hadde Bjørnson blitt utnevnt til direktør av teateret i Bergen, en stilling han beholdt, ved hjelp av mye journalistarbeid, i to år, til han returnerte til hovedstaden. Fra 1860 til 1863 reiste han mye i hele Europa. Tidlig i 1865 overtok han ledelsen av Christiania teater, og brakte sin populære komedie De Nygifte og sin romantiske tragedie om Maria Stuart i Skottland til folket. Selv om Bjørnson i sine noveller og stykker har laget mange nydelige sanger, var han aldri noen stor versskriver; i 1870 publiserte han sine dikt og sanger samt den episk sykel kalt Arnljot Gelline; sistnevnte inneholder det fantastiske odet Bergliot, Bjørnsons fineste bidrag til lyrikken. Mellom 1864 og 1874, i sin beste alder, viste Bjørnson en intellektuell svekkelse uvanlig for en med hans energi. I disse årene var han mest opptatt med politikk og med teaterledelse. Dette var perioden han opptrådte mest heftig som radikal agitator. I 1871 startet han en journalistisk bigeskjeft med å holde foredrag rundt omkring i de nordiske landene. Han hadde overraskende sterke evner som taler kombinert med en markant fysisk fremtoning. Fra 1874 til 1876 var Bjørnson i utlendighet, og i dette frivillige eksil fikk han tilbake sine skaperevner. Han relansering som dramatiker startet med En fallit og Redaktøren i 1874, sosiale dramaer med et utstrakt moderne og realistisk formspråk. Poeten slo seg nå til ro på sin eiendom Aulestad i Gausdal. I 1877 ga han ut en ny roman Magnhild, et uferdig verk hvor hans ideer rundt sosiale spørsmål ble utviklet. Han ga uttrykk for sine republikanske følelser i det polemiske teaterstykket kalt Kongen. I en senere utgave av dette tok han med et innledende essay "Intellektuell frihet" som nærmere forklarte hans standpunkt. Kaptejn Mansana, som er en episode fra den italienske frigjøringskrigen, kom i 1878. Særdeles opptatt av å oppnå suksess på scenen, satte Bjørnson sine krefter inn i skriving av et sosialdrama, Leonarda (1879), som skapte full storm. Et satirisk stykke, Det nye System ble laget noen få uker senere. Selv om disse stykkene fra Bjørnsons andre periode ble sterkt debattert, var det ingen av dem (bortsett fra En fallit) som ble publikumsvinnere. Da han enda en gang laget et sosialdrama En handske i 1883, var den ingen teaterdirektør som ville sette det opp, bortsett fra i en modifisert utgave, dette til tross for at stykket viser hans fulle kraft som dramatiker. Om høsten samme år ga Bjørnson ut et mystisk og symbolsk drama Over Ævne, hvor han gikk kraftig til rette mot de abnorme utslag av religiøs svermeri. Dette ble ikke satt opp før i 1899, men gjorde da stor lykke. I mellomtiden hadde Bjørnsons politiske oppfatninger resultert i en tiltale om høyforederi. Han tok opphold i Tyskland en periode og kom ikke tilbake til Norge før i 1882. Da overbevist om at teateret var en umulig vei for han, gikk han tilbake til å skrive romaner. Han utga i 1884 Det flager i byen og paa havnen hvor han legemliggjorde sine teorier om arv og utdannelse. I 1889 fikk han utgitt en ny lang og enda mer bemerkelsesverdig roman Paa Guds veje som dreier seg om de samme problemene. Samme år utga han komedien Geografi og kjærlighet som ble en suksess. I 1894 utga han en samling av noveller med nokså didaktisk preg som tok for seg overraskende poenger av følelsesmessige erfaringer. Av senere stykker finner vi den politiske tragedien Paul Lange og Tora Parsberg (1898), Over Ævne II (1895), Laboremus (1901), På Storhove (1902), og Daglannet (1904). I 1899, i forbindelse med åpningen av Nasjonalteatret, fikk Bjørnson stor hyllest, og hans sagadrama Sigurd Jorsalfar ble fremført. 1899 Et tema som interesserte ham sterkt, og som holdt hans penn hvileløs, var spørmålet om bondemaal, dvs. ideen om å lage et norsk nasjonalspråk som skilte seg klart fra dansk-norsk som den norske litteraturen så langt var blitt skrevet i. Til tross for Bjørnsons sterke og enkelte ganger nokså ensporete patriotisme, støttet han dem som me