:: wikimiki.org ::

Romerriket

Romerriket

med de største byene. I denne perioden ble bare Dacia og Mesopotamia innlemmet i riket, men gikk tapt før 300.]] Romerriket var det største og viktigste av alle oldtidsriker. Betegnelsen Romerriket er spesielt knyttet til keiserriket som ble grunnlagt av Augustus i tiden mellom 31 f.kr og 27 f.kr. Romerriket hadde sin storhetstid i 200 år, fra år 0 til ca 200. Da ble riket offer for anarki, økonomisk krise og store invasjoner av germanske stammer. Disse urohetene kuliminerte i delingen mellom det Østromerske- og det Vestromerske riket i år 395. Enden på Romerriket er ofte knytt mot nedgangen til det vestlige riket i 476. Det østlige riket, eller det bysantiske som det senere ble kalt, holdt seg relativt stabilt til 1453, da det ble erstattet av det osmanske riket.

Historie

Ca. 1000 f.kr. var Roma bare en av mange handelsposter ved elven Tiber i Midt-Italia. Her gikk handelsruter med salt fra kysten og opp i fjellområdene. Rundt 900 f.kr. var den en av de største bosetningene. Opprinnelig bodde det bare latinere i Roma, men etterhvert slo sabinere og etruskere også seg ned i byen. Markedsøkonomien gjorde forholdene for handel gode. Særlig viktig var handelen med det østlige Middelhavsområdet. Gjennom handelen kom også viktige ideer fra andre avanserte samfunn som Aten og Lydia.

Romerske republikk

Lydia Store monumentale bygg ble reist fra ca. 600 f.kr. I århundrene som fulgte var det nokså turbulent i romersk politikk. Etruskiske tyranner styrte Roma med hard hånd og undertrykket indre spenninger i samfunnet. Da den romerske republikk ble opprettet kom spenningene til overflaten og Roma var nær borgerkrig. Ved politiske reformer ble stridighetene dempet. På 400-tallet f.kr. var Roma under sterkt press fra etruskerne og andre nabofolk, men da den etruskiske byen Veii ble erobret i år 396 f.kr. begynte Romas ekspansjon for alvor. I løpet av de neste 100 årene erobret Roma hele den italienske halvøy nord til elva Po. I 275 f.kr. beseiret romerne de greske bystatene i Sør-Italia og Romerriket var blitt en virkelig stormakt. Over hele Italia ble det bygget veier for raskt å kunne føre frem tropper og handelsvarer. På 200-tallet f.kr. begynte en storstilt satsing på skipsfart, på grunn av De Puniske Kriger mot Kartago. De fikk raskt kontroll over det vestlige Middelhav og erobret landene rundt. Mye av årsaken til Romerrikets suksess var at de behandlet erobrede folk relativt godt. De fikk rettigheter så vel som plikter og nøt godt av handel, veibygging og andre goder i Romerriket. For det meste var forholdene fredelige i Romerrikets provinser, selv om et og annet opprør måtte slås ned. Når kontrollen over den vestre halvdelen av Middelhavet var sikret, vendte de blikket østover. Romerrikets hovedfiende i øst var Makedonia, men de ble beseiret og Makedonia ble romersk provins i 148 f.kr. I tiden videre okkuperte de vestkysten av Lilleasia, mens kongeriket Pergamon ble testamentert til Romerriket. I år 146 f.kr. ble Kartago endelig beseiret og lagt i ruiner, og hele den fønikiske befolkningen ble massakrert. Ingenting kunne nå hindre at Romerriket tok kontroll over hele Middelhavet. Egypt ble beseiret og ble en sikker kornkilde for storbyen Roma som stadig vokste. Videre ekspansjon måtte nå gå enten østover mot Mesopotamia eller nordover mot Gallia og Germania. De gjorde begge deler, men fikk problemer mot nord. Germanere og piktere satte en stopper for ekspansjonen mot nord, mens Gallia var et problematisk område å holde kontroll over. De slet også med å få kontroll over Dacia, som omtrent tilsvarer dagens Romania.

Augustus og keiserrike

Imperium Romanum er det vanlige begrepet for å beskrive den romerske statsdannelsen i århundrene etter den ble omorganisert av Keiser Augustus. Selv om Roma hadde en rekke lydriker i århundrer før Augustus, kalles tiden før Augustus for den romerske republikk. Forskjellen mellom Romerriket og den Romerske Republikk ligger først og fremst i de styrende organer og deres forhold til hverandre. Helt siden Sullas diktatur hadde Roma vært preget av borgerkriger og uro. Disse urolighetene kuliminerte med krigen mellom Marcus Antonius og Augustus. Etter slaget ved Actium i 31 f.kr. begynte Augustus å gjennomføre en rekke reformer som til slutt skulle gjøre han til keiser og føre til at romerriket skulle nå sin storhetstid. Roma hadde vært republikk i flere hundre år, dermed var det også et sterkt ønske blant befolkningen og senatet at republikken skulle holde stand. Fikk noen for mye makt, gjorde makthaverne sitt ytterste for at de ble fjernet(se Sulla og Julius Caesar). Det som særpreget Augustus, var at han ville gjeninnføre og styrke republikken, men samtidig som det skjedde ble makten i praksis gitt til ham. På grunn av velstanden og freden Augustus regjeringstid førte med seg, ble holdningen til monarki hos befolkningen endret.

Reformer

Her er noen reformer og bedrifter som Augustus gjennomførte og som ville markere Romerriket i keisertiden:
- Dannet et monarki basert på arverett, kjent som keiserriket
- En betalt hær. Ikke lenger en hær av bønder, men yrkesmilitær. En forlengelse av reformene gjort av Gaius Marius
- Dannelsen av Pretoriangarden, keiserens egen livgarde, og som skulle avsette og tilsette keisere senere i keisertiden
- Utvidelse av riket til sitt maksimale. Riket ble aldri større enn det var under Augustus
- Dannelsen av handelsruter til østen, Kina og India

Deling mellom øst og vest

Ved å erobre så store og uregjerlige områder, hadde Romerriket skaffet seg en svært lang nordgrense som var kostbar å forsvare mot stadige angrep. Grensen gikk fra Nordsjøen til Svartehavet, hovedsaklig langs de store elvene. Når folkevandringer østfra i tillegg skapte press mot østgrensen fra år 250, måtte romerne trekke seg tilbake fra Mesopotamia. Korrupsjon, politisk strid og Romas enorme forbruk av ressurser gjorde at riket begynte å forfalle. På 300-tallet ble presset fra folkevandringer så sterkt mot nordgrensen, at hovedstaden ble flyttet til Bysants i år 330. Forfallet aksellererte på 300-tallet, særlig i vest og markedsøkonomien måtte vike til fordel for naturalhusholdning. Byene ble fraflyttet, og det ble vanskelig å forsyne hæren. Gjennom sin historie kontrollerte Romerriket alle de greske statene som lå ved Middelhavet og de keltiske områdene av Vest-Europa. Administrasjonen av Romerriket utviklet seg mot separate østlige og vestlige halvdeler, mye på grunn av kulturforskjellen mellom det hellenistiske øst og romerske vest. I år 395 ble Romerriket delt i det Vestromerske rike med Roma som hovedstad, og det Østromerske eller Bysantinske rike med Konstantinopel som hovedstad. Dette overlevde fram til år 1453 da Konstantinopel ble erobret av tyrkere. Det Vestromerske rike ramlet raskt fra hverandre og omfattet i år 400 bare Italia. Utviklingen i vest gikk i retning av et stadig mer geistlig styre, og kirken fikk stadig mer makt. I år 476 ble Roma erobret av visigoterne, og det Vestromerske rike opphørte å eksistere.

Arvtakere

Romerrikets innflytelse på styresett, lovgivning, arkitektur og språk i den vestlige verden kan knapt overvurderes. Latin er stadig den katolske kirkes offisielle språk, og vår viktigste kilde til fremmedord. Romerske titler ble tatt i bruk av etterfølgende statsdannelser som Frankerriket, det Tysk-Romerske rike, Tyskland og Russland.
- Kroningen av Karl den store til romersk keiser av pave Leo III var ment som en gjenopprettelse av Vestromerriket. Det hellige romerske rike (det tysk-romerske rike) anså seg som den direkte fortsettelse av romerriket. Dets keiser ble i mange hundre år kronet av paven i Roma, og er således den etterfølger med det sterkeste krav på å være romerrikets etterfølger.
- Det bysantinske riket ble i 1204 delt til tre riker som alle hevdet å være den rettmessige etterfølgeren av romerriket: :Det latinske riket, Keiserriket Nicaea og Keiserriket Trapisund. Keiseren av Nicaea var den som etterhvert etablerte seg som keiser av Konstantiopel, og blir sett av historien som den rettmessige fortsettelsen av Østromerriket.
- Etter det bysantinske rikets fall var det mange som snudde seg mot Moskva og Russland, hvor patriarken hadde brytt med paven i Roma. I 1547 tok Ivan IV tittelen tsar ((царь) en russisk versjon av caesar), senere skulle Peter den store ta tittelen keiser (Император).
- Den bulgarske kirke hadde allered i 870 blitt uavhengig av Konstantinopel, og bulgarerne etablerte snart sitt eget keiserrike. Ett rike som varte (med noen avbrudd) til 1946.
- Den serbiske Stefan Dusan brukte også tittelen tsar (цар), men hans rike falt raskt fra hverandre etter hans død.
- Napoleon Bonapartes franske keiserrike ble sett på som ett forsøk å gjenoprette det romerske riket. Det var av stor betydning for å få legitimitet for dette kravet for Bonaparte at han klarte å tvinge den tysk-romerske keiseren til å abdisere som romersk keiser i 1806.
- De østerrikske og senere de tyske monarkene tok tittelen "keiser". Landenes heraldiske våpen er den romerske ørn.
- Både Adolf Hitler og Benito Mussolini så seg selv som dannere av ett nytt Romerrike.

Se også

- Liste over romerske keisere
- Liste over bysantinske keisere Kategori:Antikkens Roma Kategori:Oldtidsriker ja:ローマ帝国 ko:로마 제국 simple:Roman Empire

Mesopotamia

Navnet Mesopotamia (Μεσοποταμία Mesopotamia) er oldgresk og betyr landet mellom (μεσο mesos) flodene (ποταμός potamos), og sikter til området mellom flodene Eufrat og Tigris i det nåværende Irak. Siden omkring 5000 f.Kr. har det eksistert byer og palasser fra forskjellige kulturer i Mesopotamia. Den første kjente kultur i området var den sumeriske, som omfattet blant annet Ur-kulturen og Uruk-kulturen. Arkeologiske utgravninger i det nordlige Mesopotamia har riktignok påvist eldre kulturer, men den sumeriske sivilisasjon regnes som den eldste veldokumenterte, da det er funnet tallrike leirtavler med sumerisk kileskrift som beskriver et velfungerende samfunn. Området var den gang lenge delt i to: Assyria og Babylonia. Det nordlige Mesopotamia var inntil omkring år 600 f.Kr. bebodd av assyrerne med sentrum i området omkring byene Mosul (det daværende Ninive), Arbil og Tikrit, mens Babylonia lå i det sydlige Mesopotamia, hvilket vil si i området mellom det nåværende Bagdad og Basra. Mesopotamia har siden vært under blant annet gresk innflytelse, inntil araberne erobret området i år 656. I 1534 ble området overtatt av tyrkerne i det Ottomanske Rike. Under den 1. verdenskrig, i 1915, forviste britene tyrkerne og tok herredømme over det nåværende Irak. Herredømmet vedvarte inntil 1932, da Irak erklærte sin selvstendighet. 1932, ca. 24. århundre f.Kr.]]

Fra forhistorie til historie (8000–3000 f.Kr.)

Omkring 8000 f.Kr. begynte mesopotamierne å dyrke jorden, ta i bruk planter og temme dyr. Det krevde en hard arbeidsinnsats, men økte matmengden betydelig, og førte til at befolkningen vokste merkbart. Neolittiseringsprosessen var i gang; menneskene var ikke lenger nødt til å jage og samle mat, og kunne nå selv produsere den. Deretter flyttet mange ned fra de nordlige høydene til de frodige grønne viddene i det nordlige Mesopotamia, der nedbørsmengden var stor. Det var derfor ikke nødvendig å etablere et omfattende kunstvanningssystem som i syd; og frem mot 6000 f.Kr. strakk primitive byer seg i en bue fra de armenske høydene i vest til Zagrosfjellene i øst. Zagros Rundt 5000 f.Kr. ble floddalen i syd bebodd. Her var regnmengden ytterst sparsom, derfor var det behov for en grundig kunstig vanning før den potensielle jorden kunne bli fruktbar og dyrkes. Denne utfordringen krevde en god organisasjon som kunne fordele arbeidet og vedlikeholdet av vanningssystemene. Mesopotamias velstand var gjennom hele historien avhengig av et sterkt lederskap som kunne sikre et velfungerende kanalsystem. Mangel på sten, tre, metall og andre råstoffer tvang beboerne i floddalen til å utnytte eksisterende ressurser. De utviklet derfor en tekstilindustri med bearbeiding av ull, som grunnlag for en handel med omverdenen som forsynte dem med viktige og profitable varer. Vann og leire ble også benyttet, blant annet til å bygge alt fra beskjedne skur til storslåtte palasser og templer; selv de kjempemessige tempeltårnene ble bygget av teglstein, som var en blanding av hakket strå, leire og vann presset ned i en form. Teglet ble herdet ved å tørkes i solen eller brennes. Den samme teknikken benyttes fremdeles i Midtøsten. Med det omfattende landbruket fulgte en kompleks sosial struktur da befolkningen ble samlet i større fellesskaper. Urbaniseringsprosessen begynte, og fram mot 3500 f.Kr. oppstod de første egentlige byer med en mangfoldig spesialisering. Perioden har fått navn etter den enorme bystaten Uruk i det sydlige Mesopotamia, som var verdens største by på det tidspunktet, med monumental arkitektur og fremragende kunsthåndverk. Ressursene til bystaten ble rikt forsynt av underlagte byer og hadde en rekke handelskolonier i den nære Orienten. Det økonomiske senteret var en sentral tempeladministrasjon som hadde ansvar for betaling av lønn til arbeidere, til eksport, og som nødforsyning i krisetider. Det sosiale fellesskapet i byen tok seg av etterlatte barn og dyrket den samlende bygud. Man var først og fremst sønn av sin by, som var identisk med byens gud. Omkring 3400 f.Kr. oppstod verdens første skriftspråk i Uruk, og med dette går vi fra forhistorien og inn i historien. I begynnelsen var skriften en ren billedskrift, som ble brukt til å forenkle regnskapsføringen. Etterhvert ble den også brukt til lærde utfoldelser, og gradvis ble tegnene forenklet og stilisert til egentlige sammensetninger av karakteristiske kiler. Dette ga navnet til skriftformen kileskrift.

De første riker (3000–2000 f.Kr.)

Den tidlig-dynastiske periode

I den etterfølgende tidlig-dynastiske periode (2900 f.Kr.–2350 f.Kr.) skjedde en betydelig befolkningsvekst. Det ble trangt om plassen i det frodige området mellom flodene Tigris og Eufrat, og byene måtte nødvendigvis ligge langs disse breddene. Dette medførte grensestridigheder mellom forskjellige bystater, som inngikk i forskjellige allianser med et skiftende overherredømme. Den økte befolkningsmengden forsterket behovet for lov og orden, og i tillegg til økonomiske tekster finner vi en mengde rettsprosedyrer fra denne perioden. Den enkelte byherren var bygudens representant, han var altså samfunnets leder. Forbindelsen mellom bygud og by kan ses på den berømte Gribbstein: I en scene på den ene siden av minnesteinen ser vi Kong Eannatum av Lagash (ca. 2400 f.Kr.) lede en falanks (tungt infanteri med spyd som beskyttes av en mur av skjold), som tramper over den beseirede fienden fra bystaten Umma, mens løver og gribber fortærer deres nakne kropper. På den andre siden av steinen ses Lagash' bygud Nin-girsu med en stridskølle i den ene hånden og et fangstnett i den andre, fylt med fiender fra Umma: Kongen sikret Lagash' seier over Umma, og byguden fanget sitt bytte. De fantastisk rike kongegravene i Ur, med en helt ukjent gravskikk, stammer også fra denne perioden. I tillegg til et vell av prektige smykker av gull og edelstener, fant man skjeletter av hoffolk og tjenere som har fulgt sine herrer i døden. I den største graven fant man ikke mindre enn 80 mennesker, som man antar har tatt gift og sovnet stille inn, og som ble begravd som en del av kongens øvrige gravgods. Endelig ble bystatene underlagt Sargon den store (2334–2279 f.Kr.), som etter å ha steget opp fra ubemerkethet beseiret Lugalzaggesi av Umma. Kort tid før dette, hadde denne kongen beseiret arvefienden Lagash og underlagt seg det meste av det sydligste Mesopotamia, som etter den dominerende sumeriske befolkningsgruppen kaltes Sumer.

Den oldakkadiske periode

Sargon den store innledet den oldakkadiske periode (2350–2100 f.Kr.) og skapte verdenshistoriens første rike med sentraladministrasjon og en stående hær som forble i hans families hender i tre generasjoner etter ham. Riket strakk seg fra Middelhavet i nord til Den persiske golf i syd og hadde monopol på en rik oversjøisk handel med så fjerne besittelser som Bahrain, Oman og India. I tillegg til bekjempelse av indre opprør, førte Sargon den store og hans barnebarn Naram-Sin (2254–2218 f.Kr.) også felttog i så fjerne områder som Syria og det iranske høyland. Helt fram til den nybabyloniske periode i første halvdel av det første årtusen finner vi legender om disse to store kongene, med Sargon som den arketypiske gode kongen og Naram-Sin som hans motsetning. Den mest kjente av disse er Sargons fødselslegende, som ligger tett opp til Bibelens historie om Moses' oppvekst i Egypt. Ifølge legenden ble Sargon lagt i en sivkurv og kastet på Eufrat av sin mor, som var yppersteprestinne, og derfor ikke måtte føde barn. Floden førte ham til en vanndrager som løftet ham opp i sitt spann og satte ham til å arbeide i hagen. Dette er den gamle historien om herskeren som sitt lands gartner. Legenden fortsetter med at da Sargon drev med hagearbeid, ble han gudinnen Ishtars yndling, og derfor regjerte han over mesopotamierne i 55 år. Perioden har fått navn etter kongebyen Akkad, som også har gitt navn til hele området nord for Sumer og Sargons folk, akkaderne. De snakket et østsemittisk språk, og på kongelig initiativ dukket språket opp i inskripsjoner fra denne perioden i stedet for sumerisk, som er av uviss opprinnelse. Man vet ikke eksakt når folket innvandret til floddalen, men allerede fra 2700 f.Kr. var de godt blandet med sumererne. Geografisk lå Mesopotamia ubeskyttet og ble gang på gang ofre for invasjoner fra den store syriske steppen i vest og fra Zagrosfjellene i øst. Folket brakte egne skikker med seg, og beriket på denne måten den mesopotamiske kulturen, men endret den ikke radikalt. Den oldakkadiske periode avsluttes med et angrep av guteere fra Zagrosfjellene som krympet det akkadiske rike til bare å omfatte noen få bystater. Guteerne ble av mesopotamierne selv beskrevet som en horde av barbariske udyr. Et typisk uttrykk for mesopotamiernes følelse av å være det siviliserte midtpunktet i en verden omgitt av usivilisert villskap; et etnosentrisk bilde som mange imperialister gjennom tidene hat kunnet nikke gjenkjennende til. imperialister Bystaten Lagash klarte å unndra seg de verste skadene, og under Kong Gudea nøt Lagash stor velstand med storslåtte bygningsarbeider i byen Girsu, som var bystatens administrative senter. I denne perioden ble det også skrevet store litterære verker på fremragende sumerisk. Det mest kjente er Gudeas byggeinnskrift, som er skrevet på to store leirsylindre. De forteller hvordan byguden Nin-girsu i en drøm henvendte seg til Gudea for å få ham til å bygge hans tempel, og hvordan Gudea deretter renset et sted rituelt og importerte håndverkere og byggemateriale fra fjerne områder til byggingen av tempelet. De sumeriske bystatene slapp fri fra fremmede hender da Utu-hegal fordrev guteerne ut av Uruk på en uke. Den store befrieren ble sannsynligvis veltet av Ur-nammu (2112–2095 f.Kr.), som han innsatte som sin nestkommanderende i Ur.

Ur-III-dynastiet

Ur-nammu grunnla Ur-III-dynastiet (2100–2000 f.Kr.), der det sydlige Mesopotamia ble gjenforent i et stort byråkratisk rike med en rekke lydriker. Riket benyttet et redistribusjonssystem, hvor alle eiendomsoverførsler etter kongelig dekret fra Kong Shulgi (2094–2047 f.Kr.) ble registrert innenfor de enkelte avdelinger i institusjonene for å imøtegå økonomiske vanskeligheter. Det enorme byråkratiet krevde selvsagt et stort antall sorenskrivere, noe som gjorde samfunnet til et av de mest skriftrike i oldtiden. I denne perioden oppstod en rekke nye sjangere innen litteraturen og sumerisk ble gjeninnført som riksspråk, etter å ha vært drevet på retur av akkadisk. Lokal motstand mot sentralmakten medførte at riket langsomt ble oppløst innenfra, riket lå også under press av en sann syndeflod av innvandrende amoritter fra steppen i vest. I et forsøk på å avskjerme dem bygde de, som i Kina, en enorm mur på 270 kilometer. Muren krysset både Tigris og Eufrat. I 2004 f.Kr. var Ur uthungret med tilsaltede marker, og folket ventet på skipslass med korn fra nord. Da grep elamittene fra naboriket Elam i øst sjansen. De plyndret hovedstaden totalt og førte Kong Ibbi-Sin (2028–2004 f.Kr.) bort til Elam som krigsfange.

Det tidlige 2. årtusen (2000–1500 f.Kr.)

Isin-Larsa perioden

Ur-III-dynastiets fall skapte et politisk tomrom, hvor de to bystatene Isin og Larsa innbyrdes kjempet om herredømmet over flodsletten og den prestisjefylte tittelen som konge av Ur. Disse to byene har gitt navn til Isin-Larsa-perioden (2000–1800 f.Kr.). Allerede i 2017 f.Kr. hadde Ibbi-Sins general Ishbi-Erra (2017-1985 f.Kr.) frigjort seg fra Urs overherredømme og opphøyd seg til konge av Isin. Få år etter Urs fall klarte han å fordrive inntrengerne, elamittene. Under Ishbi-Erras regjering fulgte mange gode år med økonomisk fremgang og fred, som også ga kunsten og litteraturen mulighet til å blomstre. Noen av Mesopotamias største historiske og litterære verker stammer fra denne perioden, også de fantastisk vakre klagesangene. De gråter over barbarenes ødeleggelser mot slutten av det 3. årtusen og tildeler en av samtidens konger æren for å ha gjenreist den falne sivilisasjonen. På denne tiden var sumerisk utdødd på bekostning av akkadisk, men man holdt det kunstig i live ved flittige avskrifter: Det samme hendte langt senere med latin i Europa; det forble et fornemt språk lenge etter at det hadde forsvunnet som talespråk.

Den oldbabylonske perioden

I 1932 f.Kr. grunnla inntrengende grupper av amoritter fra vest, under Kong Gungunum, et dynasti i Larsa, som klarte å overta den viktige handelsbyen Ur. Byen var et knutepunkt i transporten av kobber fra Bahrain. Bahrain I 1894 f.Kr. ble et annet amorittisk dynasti grunnlagt i Babylon av Sumu-abum, som under Hammurabi (1792–1750 f.Kr.) nøt en stor politisk og kulturell fremvekst. Han innledet den oldbabylonske perioden (1800–1550 f.Kr.). Hammurabi er særlig kjent for sin store lovtavle og for sin interesse for rettslige anliggender. Tavlen Kodex Hammurabi, som har vært oppstilt i flere babylonske byer, viser kongen foran solguden Shamash, som overrekker ham symbolene på lov og orden. Kongen var ifølge tradisjonen satt på jorden for å være hyrde for sitt folk og lede dem i rettferdighet og velstand. I 1792 f.Kr. beseiret Kong Rim-Sin I av Larsa bystaten Isin, og ble dermed Babylons eneste større rival i syd. Den største rivalen i nord var Shamshi-Adad I (1813-1781 f.Kr.) av Assyria som innsatte to av sine sønner som visekonger i byene Ekallatum og Mari. Etter Shamshi-Adad Is død, smuldret riket opp, og Kong Zimrilim gjenvant kontrollen over Mari. Den etterfølgende perioden var preget av en rekke skiftende allianser mellom småstater, uten at noen av småkongene var i stand til å oppnå et overherredømme. Kong Hammurabi av Babylon klarte å utnytte situasjonen fullt ut: han var en dreven politiker som sprang fra allianse til allianse, og da alle utslettet hverandre med hans hjelp, satt Hammurabi tilbake og hadde underlagt seg et rike som strakk seg fra Mari i nordvest til Elam i øst. Like etter Hammurabis død begynte riket å smuldre, da han skjebnesvangert fjernet støtputen mot kassiter fra Zagrosfjellene. Sammen med hettitter og hurritter oppstod nå et betydelig press på Babylon fra nord. Dødsstøtet kom i 1595 f.Kr., da hettitterkongen Mursilis I foretok et lynangrep mot Babylon etter en tokt mot Aleppo. Han plyndret og ødela riket totalt.

Den oldassyriske perioden

Den oldassyriske perioden (1950–1800 f.Kr.) kjennetegnes ved bystaten Assurs sentrale plassering i en livlig handel. I Anatolia har man funnet flere tusen leirtavler med handelskorrespondanse mellom Assur og deres handelsstasjoner og handelskolonier i Anatolia, som politisk og administrativt var organisert under assyrerne i byen Kanesh. Arkivene viser at familiefirmaer med slekt i Assur importerte tinn fra Afghanistan og tekstiler fra Babylonia, som ble eksportert videre til Anatolia. Her ble varene solgt av familiens representanter med stor profitt i sølv og gull. Dette nettverket ble brutt omkring 1750 f.Kr. av ukjente årsaker, og fra omkring 1700–1350 f.Kr. inntraff en mørk periode i Assyrias historie.

Den storpolitiske scene (1500–1000 f.Kr.)

Den mellombabylonske perioden

Etter Babylons fall startet en mørk tidsalder i den mellombabylonske perioden (1550-1100 f.Kr.), som fra starten er kjent som det kassitiske dynasti (1415-1150 f.Kr.). Kassiterne vernet om tradisjonen, og man kan si at de ble mer babylonske enn babylonerne selv. De foretok en flittig restaurering av de tradisjonelle mesopotamiske gudenes templer og benyttet til og med sumerisk som skriftspråk i stedet for sitt eget, i en slik grad at man nesten ikke vet noe om det kassitiske språket. Mange av tekstene vi kjenner fra den senere nyassyriske perioden, ble samlet og kanonisert til standardverker i denne perioden, men teksten var til for de lærde og var gjort unødig innviklet. Storpolitisk er perioden best kjent fra Amarnaarkivet i egypterkongen Aknatons nyanlagte hovedstad, som avslører et avansert, politisk nettverk med det akkadiske språk som internasjonalt diplomatspråk. Arkivet består av korrespondanse mellom stormaktene Egypt, Mitanni og Hettitterriket, i tillegg til korrespondanse med småkonger. Babylon inntar rollen som et lite rike på sidelinjen, som er seg selv nok blant stormaktene. Det kassitiske dynasti endte 1160 f.Kr., da den elamittiske kongen Shutruk-Nahhunte plyndret Babylonia. Denne hendelsen brakte blant annet Hammurabis gamle lovtavle som krigsbytte til den elamittiske hovedstaden Susa. Dette er verdenshistoriens første kjente tilfelle hvor en erobrer plyndrer fiendens kulturarv og dekorerer sin egen hovedstad med krigsbyttet.

Den mellomassyriske perioden

Assur-uballit I (1363–1328 f.Kr.) sikret Assyrias uavhengighet fra Mitanniriket i vest; ved gjentakende angrep fulgte han opp farens arbeid og delte Mitanniriket mellom Assyria og Hettitterriket. Dette var i den mellomassyriske periode (1350–1075 f.Kr.), hvor Assyria ble en ekspansiv militærmakt. Grenseområdene mot nord, øst og vest var geografisk ubeskyttet, så Assyria måtte beskytte dem med regelmessige felttog, som også sikret vesentlige ressurser. Det ga grobunn for en krigsideologi hvor statsguden Assur befalte kongen å gå i krig mot ondskapen som truet Assyria. Assur På begynnelsen av 1100-tallet f.Kr. startet en massiv folkevandring av de såkalte Havfolk fra vest, noe som felte Hittitterriket og mange av de store kystbyene langs Middelhavet. Mesopotamia kom under press fra innvandrende arameere fra vest, men de greide imidlertid aldri å velte det assyriske hjemlandet. Arameerne var et nomadefolk fra den arabiske halvøyen, og de slo seg ned i små kongedømmer omkring de store babylonske byene. De brukte en alfabetskrift til å skrive arameisk, og gradvis erstattet dette de akkadiske dialektene babylonisk og assyrisk som talespråk. Skriften ble skrevet med blekk på pergament, som holder seg langt dårligere over tid enn kileskriftstavlene av leire. Tekster i Mesopotamia ble naturligvis skrevet på leire som tilgjengelige i store mengder. Med en griffel ble tegnene presset ned i den fuktige leirtavlen, og deretter lagt til tørk i solen eller brent for å herdes. Det er bruken av leire til å skrive på som har resultert i den umåtelig rikdom av kilder fra det gamle Mesopotamia, og det oppdages fremdeles nye tavler. I strid med UNESCO, plyndres dessverre leirtavlene ofte av røvere som er engasjert av velstående folk og antikvitetshandlere, i hensikt å selge dem på det svarte markedet. Dette løsriver kildene fra den historiske sammenhengen og ødelegger fullstendig den vitenskapelige verdien.

Det nyassyriske rike (1000–600 f.Kr.)

Etter at det assyriske kjerneområdet var kommet helskinnet igjennom den arameiske innvandringen, innledet Adad-nirari (911–891 f.Kr.) en ekspansiv politikk i den etterfølgende nyassyriske perioden (911-612 f.Kr.). De assyriske interessene lå mot vest, og Kong Assurnasirpal II (883–859 f.Kr.) nådde som den første av de nyassyriske kongene frem til Middelhavet. Han innførte nye militære strategier og gjorde de beseirede områdene til assyriske provinser, som ble styrt av guvernører. Assurnasirpal II gjenoppbygde hovedstaden Nimrod og oppførte et nytt palass med en fremragende innovasjon som kom til å revolusjonere palassarkitekturen: Hundrevis av alabasterrelieffer med religiøse og politiske motiver var oppstilt langs palassets vegger. Budskapet var klart for de besøkende: Dette var verdens hovedstad og kongen dens ubestridte leder. Etter Assurnasirpal IIs etterfølger Shalmaneser III (858–824 f.Kr.), ble det assyriske riket generelt svekket, fulgt av opprør og borgerkrig. Riket ble gjenreist av Tiglat-pileser III (744–727 f.Kr.) som utvidet det assyriske kjerneområdet, førte stadige felttog mot vest, og sikret seg Babylons krone. Han var den første som for alvor utøvde tvangsforflytninger i det assyriske riket; grupper av mennesker fra den ene delen av riket ble simpelthen forflyttet til den andre, så de ikke kunne opprettholde lojalitet overfor lokalsamfunnet og bevare politiske kontakter som kunne true de assyriske interessene. tvangsforflytning Det sargonidiske dynastiet (721–612 f.Kr.) ble innledet av Sargon II (721–705 f.Kr.) (dersom det medfører riktighet at navnebroren Sargon den Store var en tronraner av ukjent herkomst). Sargon II flyttet hovedstaden til den nyanlagte byen Khorsabad og førte en rekke felttog. Under et av disse felttogene, mot landet Tabal i det sydlige Anatolia, omkom han, og man kunne under omstendighetene ikke gi ham en passende begravelse. Derfor fryktet man at hans døde ånd var utelukket fra underverdenen og raste hvileløst omkring på steppen. Sønnen Sankerib (704–681 f.Kr.) flyttet hovedstaden til Ninive av frykt for å dele farens grusomme skjebne. Han gjorde byen prektigere, større og bedre enn under noen av forgjengerne. Han oppførte også en kongelige lysthage i Ninive med fjellandskaper, eksotiske dyr og planter samt rislende vannløp som ble forsynt gjennom et sinnrikt system av kanaler, akvedukter og arkimediske vannskruer. Hagen ble i senere legender kjent som Babylons hengende hager. Kong Sankerib sluttet å føre årlige felttog og brukte i stedet aggressiv gjengjeldelse for å opprettholde den assyriske anseelsen. Han er blant annet kjent for beleiringen av Jerusalem og ødeleggelsen av Babylon. Sankerib ble til slutt snikmyrdet av to av sine sønner. Sankerib ble hevnet og etterfulgt av en tredje og yngre sønn ved navn Esarhaddon. Kong Esarhaddon gjenoppbygde det ødelagte Babylon, som var den evige stein i assyrernes sko: Kulturen hadde sitt utspring i Babylonia, som fra urtiden hadde vært sete for den mesopotamiske sivilisasjonen. Denne kulturelle overlegenheten medførte at Babylonia inntok en særstilling i assyrisk politikk og ble behandlet med silkehansker. Da gjenstridige sydlige stammer av arameere og kaldeere begynte å blande seg inn på den babyloniske scene og tilrane seg makt, var militær mellomkomst den eneste løsningen. Etter bitre erfaringer sikret Esarhaddon arvefølgen for sønnen Assurbanipal (668–627 f.Kr.) med en traktat forseglet med statsguden Assurs segl fra den oldassyriske perioden, et mellomassyrisk segl og Sankeribs segl. Assurbanipal er den siste store assyriske kongen, som blant annet førte felttog i Egypt og erobret den elamittiske hovedstaden Susa. Dette banet indirekte vei for mederne i det nordlige Iran, som sammen med babylonerne erobret Ninive i 612 f.Kr. og endte denne perioden. Årsaken til det mektige assyriske rikets plutselige fall skyldes økonomisk svekkelse. Som en ekspansiv makt var rikets økonomi blitt avhengig av tilstrømningen av ressurser fra de underlagte områdene. Da disse var uttømt, etter at Assyria hadde nådd toppmålet av ekspansjon, og en erobring av Egypt viste seg å være for kostbar, falt rikets økonomi fra hverandre. Assurbanipal er særlig kjent for sitt store bibliotek i Ninive, med mange tusen tekster innsamlet fra hele riket og med relieffer av prektige løvejaktsscener.

Det kaldeiske rike (600–540 f.Kr.)

Den nybabylonske periode (625–539 f.Kr.) kjennetegnes av et mektig handelsimperium. Det innledes av kaldeeren Nabopolasser (625–605 f.Kr.), som var medskyldig i Assyrias fall. I kaoset som fulgte etter Assurbanipals død, kronet Nabopolasser seg til konge av Babylon den 23. november 626 f.Kr. og grunnla det kaldeiske dynastiet. I 616 f.Kr. sikret han seg kontrollen over Babylonia og vendte seg mot det foraktede assyriske kjerneområdet. Kaldeerne marsjerte opp langs Eufrat og nedkjempet den assyriske hæren og deres allierte fra Egypt. Uten hell angrep de Assur i 615 f.Kr. og var nødt til å søke tilflukt i Tikrit, der de ble beleiret av den assyriske hæren. Året etter ble Nimrud plyndret og Assur beseiret av Kong Kyaxares av Media. Da Nabopolasser nådde frem til det allerede falne og ruinerte Assur, allierte han seg med Kyaxares i nærheten av byen. Etter tre måneders beleiring erobret de Ninive i 612 f.Kr. Byens palasser og templer ble plyndret, rasert og satt i brann. En gruppe assyrere flyktet til Harran, syd i Tyrkia. Med egyptisk støtte forble Harran assyrernes siste bastion inntil 609 f.Kr. da babylonerne satte inn en garnison. Babylonias eneste større fiende var nå Egypt, hvis interessesfære lå i Levanten. I 610 f.Kr. allierte de seg med assyrerne i Harran, og i 609 f.Kr. beseiret og drepte de Kong Josjia av Judea ved Megiddo og slo seg ned sammen med resten av den assyriske hæren i Karkemish. Våren 605 f.Kr. angrep kronprinsen Nebukadnesar II (604–562 f.Kr.), og nedkjempet den egyptiske hæren, med store tap på begge sider. Deretter jaget Nebukadnesar restene av hæren gjennom Syria, men da hans far døde 16. august 605 f.Kr., var han nødt til å gi opp jakten og dra til Babylon. Der ble han kronet 7. september 605 f.Kr. Etter kroningen fortsatte han felttoget i Syria, konsoliderte farens rike og sikret seg de regelmessige betalingene av skatt og tributt fra de underlagte områdene med årlige felttog som stadfestet riket og avstraffet de gjenstridige. Dette var en videreføring av den gamle, suksessfulle assyriske politikken. Syria Den store mengden av krigsbytte og tributt lot Nebukadnesar II starte omfattende bygningsprogrammer i Babylon og andre steder; i hovedstaden bygde han blant annet tempeltårnet Etemenanki, senere legenders Babels tårn, den store prosesjonsveien og Ishtarporten. Begge var omhyggelig dekorert med relieffer av noen av de store gudenes hellige dyr og andre motiver i glasert tegl. Under de store folkelige nyttårsfestene kom gudene som kultstatuer fra hele landet, og de ble båret gjennom byen i prosesjonsveien og ført ut igjennom Ishtarporten til et tempel på steppen for å beseire kaosmaktene. Fra Bibelen er Nebukadnesar II særlig kjent for deportasjonen av jødene etter erobringen av Jerusalem i 597 f.Kr. Han førte også flere felttog mot Egypt som han forsøkte å erobre, men uten hell. Etter Nebukadnesar IIs død i 562 f.Kr. fulgte en rekke turbulente år. Etter to års regjering ble Nebukadnesars sønn etterfulgt av sin svoger som regjerte i tre år. Han ble igjen etterfulgt av en ung sønn som ble myrdet tre måneder senere i juni 556 f.Kr. Konspiratorene utnevnte den gamle hærsjefen Nabonid (559-539 f.Kr.) til konge, som 30 år tidligere hadde forhandlet fred mellom Media og Lydia, etter at den berømte måneformørkelsen 28. mai 585 f.Kr. avbrøt den bitre kampen. Nabonid var sønn av guvernøren i Harran. Hans mor, som ble 104 år gammel, hadde vært hoffdame hos Assurbanipal. Hun var prestinne for måneguden Sin i Harran, hvis tempel var blitt ødelagt av babylonere og medere i 609 f.Kr. Allerede i begynnelsen av regjeringstiden beordret Nabonid morens tempel gjenoppbygget. Dette forble lenge et viktig senter for måneguden: Eventuelt frem til det 3. århundre kunne gudens halvmåne ses på romerske mynter preget i Harran. Nabonid innsatte også sin datter som yppersteprestinne for Sin i Ur, på samme måte som Sargon den Store hadde innsatt datteren Enheduanna 2000 år tidligere. Sargons datter skrev en rekke vakre hymner til gudene og er verdenshistoriens første kjente forfatter. Nabonid forsøkte å reformere religionen ved å opphøye Sin til den øverste guden, og utfordret dermed statsguden Marduks presteskap. Da det brøt ut pest og hungersnød i Babylonia, med en inflasjon på opp til 50 %, skyldte Nabonid på deres forræderi overfor Sin. Han innsatte sin sønn Belsassar som regent i Babylon og ledet et felttog gjennom Syria og Libanon og videre frem til den viktige karavanebyen Taima i det nordvestlige Saudi-Arabia, hvor han ble i 10 år. Årsaken til det frivillige eksilet er ukjent, men det betød at Marduk-prestene ikke kunne holde store nyttårsfester hvor kongen skulle avgi sin kongeverdighet foran Marduk, bli slått i ansiktet og bekjenne hva han ikke hadde gjort før han kunne gjenoppta kongedømmet. I 540 f.Kr. vendte Nabonid tilbake og sto overfor en ny maktbalanse; de tidligere mektige mederne og lyderne var blitt beseiret av perserne som etterpå skulle regjere i hele Midtøsten. Høsten 539 f.Kr. nedkjempet perserkongen Kyros den babylonske hæren ved Opis og marsjerte videre ned til Sippar. Byen ble erobret 10. oktober. Nabonid flyktet, og allerede to dager senere marsjerte den persiske hæren inn i Babylon uten kamp. Troppene omringet Marduks tempel og sørget for at nyttårsfestens religiøse seremonier som foregikk i tempelet ikke ble forstyrret. Kong Kyros førte en slagkraftig propaganda og vant mye støtte for sin liberale politikk og religiøse toleranse, som uten tvil ble støttet av et militært nærvær. Kong Kyros ble av jødene betraktet som en frelser, JHVHs sendebud, som befridde dem fra fangenskapet og tillot dem å gjenoppbygge tempelet i Jerusalem. Selv av perserne sies han å ha blitt hyllet som befrieren av den kjetterske Nanbonids tyranni, da han utnevnt av Marduk triumferende marsjerte inn i Babylon 29. oktober. Hermed var det siste selvstendige styret i Mesopotamia brakt til ende for de neste 2.500 år. Først etter 1. verdenskrig ble Mesopotamia etablert som den nye staten Irak under britisk mandat i 1921, og i 1932 ble landet selvstendig.

Prolog

Med unntak av nomadene som bodde i telt og sumpbeboerne i syd som bodde i sivhytter, bygde de gamle mesopotamierne hus i leire. Når leiren ikke brennes, er byggematerialet ikke særlig holdbart, og da det var rik forekomst på leire i motsetning til tre, rev man ofte det gamle huset, utjevnet jorden og bygde nytt. Det betød at det i ettertid er opphopet lag på lag av ruiner etter tidligere beboelser og dannet hva man med et arabisk ord kaller en tell, en høyby. Gjennom årtusener blomstret den ene store kulturen etter den andre på sine forgjengeres ruiner, som lå avleiret i høybyens lag. Den dag i dag er disse platåene svært karakteristiske i landskapet i Midtøsten og et evig vitne om en ufattelig gammel verden. De gamle borgerne i oldtidens Mesopotamia var klar over den fantastiske rikdommen som lå gjemt i den gamle høybyen, og bevisstheten om landets umåtelig rike kulturarv dukket mildt sagt opp av jorden. Man utførte antikvariske undersøkelser, hadde antikvitetssamlinger, lagde forfalskninger, utførte innskrifter med eldre tegnformer og fantaserte omkring skrifttegnenes utviklingshistorie. Den oldkyndige babylonerkongen Nabonid var en flittig antikvar. Under restaureringen av de gamle kultsentre i Babylonia undersøkte han fundamentet og fant gamle innskrifter og gjenstander fra en fjern fortid. Han gravde blant annet i Sippar, hvor han nådde helt ned i lag til den oldakkadiske kongen Naram-Sins tid (2254–2218 f.Kr.). Noen funn oppbevarte han i et slags museum i tempelanlegget i Ur, hvor han hadde innsatt datteren som yppersteprestinne. Blant funnene var en statue av Kong Shulgi fra Ur-III dynastiet(2094–2047 f.Kr.), en av Larsa-kongenes leirespiker fra det tidlige 2. årtusen, samt en kassitisk grensestein fra slutten av det 2. årtusen. Inntil midten av det 19. århundre var Mesopotamias historie i den vestlige verden bare kjent fra beretninger i Bibelen og fra enkelte antikke forfattere. I det 12. århundre finner vi de første iakttagelser av de gamle ruinhøydene fra en reisende i området, som siden skulle bli etterfulgt av flere nysgjerrige sjeler. I det 17. og 18. århundre beskrev europeere Persepolis' ruiner og laget kopier av oldpersiske kileinnskrifter, som delvis ble tydet av den tyske forskeren Georg Grotefend i 1802. Blant de tidlige reisende var Carsten Niebuhr, som besøkte Ninive i 1766 under den danske ekspedisjonen til Arabia felix («Det lykkelige Arabia»). De første vitenskapelige undersøkelsene i Mesopotamia ble foretatt av orientalisten Claudius Rich, som ble etterfulgt av den unge Henri Austen Layard. I begynnelsen av 1840-årene reiste han rundt i området og ble dypt betatt av de gamle, hemmelighetsfulle ruinhøydene, og i en alder av 28 år begynte han i november 1845 å grave i Nimrud, hvor han fant Assurnasirpal IIs palass. Året etter foretok han noen prøvegravninger i Ninive, hvor han etter et år fant Sankeribs palass og avdekket til sammen tre kilometer med assyriske palassrelieffer. Helt eksepsjonelt gjorde Layard Mesopotamias historie kjent for en begeistret viktoriansk offentlighet som drømte om å grave helt tilbake til Adam og Evas tid. Den gamle kileskriften ble brukt fra slutten av det 4. årtusen f.Kr. frem til det 1. århundre e.Kr. til å skrive bortimot femten forskjellige språk, som for eksempel akkadisk, (assyrisk og babylonisk), sumerisk, eblaittisk, elamittisk, hettittisk, hurrittisk, urarteisk, ugaritisk og oldpersisk. Skriften ble tydet på bakgrunn av en trespråket klippeinnskrift av Kong Dareios I ved Bisutun i det sydvestlige Iran. Etter en møysommelig kopiering av den oldpersiske inskripsjonen utga Sir Henry Rawlinson en tolkning i 1846. I neste omgang ble resten av inskripsjonen kopiert, og i 1851 tolket han den babylonske inskripsjonen. Etterhvert ble den siste inskripsjonen på elamittisk tolket av Edwin Norris, på bakgrunn av Henry Rawlinsons notater i 1855. Dermed var grunnen lagt til en kileskriftforskning som fremdeles pågår i assyriologien. ja:メソポタミア ko:메소포타미아 th:เมโสโปเตเมีย

300

Begivenheter

Utlandet

Norge

Født

Døde

---- 4. århundre Kategori:Årstall på 300-tallet ko:300년

Augustus

Keiser Augustus (født 23. september 63 f.Kr., død 19. august 14 e.Kr.), kjent tidligere i livet som Gaius Octavius (Gaius Julius Cæsar Octavianus etter han ble adoptert av Julius Cæsar), var den første (og sannsynligvis største) romerske keiser. Selv om han beholdt den ytre formen av den romerske republikk, regjerte han som en autokrat i mer enn 40 år. Han gjorde slutt på et århundre med borgerkriger og gav Romerriket en periode med fred, velstand og keiserlig storhet. Han er blant historikere kjent som "Augustus", en tittel han fikk ved sin tiltredelse som keiser år 27 f.Kr.. Til tross for sin dårlige helse, ble Augustus 77 år, og var keiser i 41 år. Han ble etterfulgt av sin stesønn Tiberius.

Bakgrunn

Octavian ble født i Roma med navnet Gaius Octavianus Thurinus. Hans mor var Atia Balba Caseonia, niesen til Gaius Julius Cæsar. Faren, Gaius Octavius, var også av adelig slekt, men ikke av samme makt som Atia. Gaius Octavius var senator og guvernør i Macedonia, men døde på en hjemreise til Roma i 58 f.Kr.. Siden Julius Caesar var uten en gyldig arving, adopterte han Octavian i 46 f.Kr.. Octavian var kortvokst og av en litt sped kroppsbygning, men var fortsatt en flott og karismatisk person. Han hadde en dårlig helse, men han viste tidlig tegn på begavet intelligens. Det er sagt at han var en pøbel da han var liten, men ble mildere med alderen. En egenskap han kom til å få bruk for senere i livet.

Som Cæsars arving

Octavian var under tjeneste for Julius Caesar i Hispania i 46 f.Kr. Dette til tross for en dårlig helse. I 44 f.Kr., i en alder av 18 år, ble han plassert i generalstaben av Caesar. Dette i forbindelse med Caesars planlagte kampanje mot Det Partiske riket. Da Caesar ble drept 15. mars 44 f.Kr., befant Octavian seg i Apollonia i Epirus, der han gikk på et militært akademi. Octavian returnerte umiddelbart til Roma, der han fikk vite at hans mentor hadde blitt drept, samtidig som han også hadde erklært Octavian som sin arving. Det siste forsterket Octavians trang til hevn på drapsmennene.

Det andre triumviratet

I Roma var nå makten i hendene på Marcus Antonius. Octavianus nektet å la seg underkaste, og startet sin egen kampanje. Han klarte snart å samle til seg støtten hos mange av Caesars tidligere supportere, samt noen av hans legioner. Det var nå duket for en maktkamp mellom Octavian og Marcus Antonius. Antonius var upopulær hos senatorene, så Octavianus fikk tidlig støtte der og ble i tillegg valgt til senator selv, i en alder av 19 år. Cicero, den daværende lederen i senatet så en taktisk alliert i Octavianus, og grep sjansen til å erklere krig mot Antonius da han var på felttog i nord-Italia. Marcus Antonius ble slått ved Mutina i 43 f.Kr. og tvunget til å trekke seg tilbake til Gallia. Cicero ble felt av sin egen taktikk da han mistet fullstendig kontrollen på Octavian. For i August 43 f.Kr marsjerte Octavian inn i Roma og forlangte at han skulle bli valgt til konsul. Octavian, som nå hadde støtte, både i senatet og blant folket, ble derfor valgt til konsul, før han var fylt 20. Etter at Octavianus ble valgt som senator, inngikk han, Lepidus og Marcus Antonius en avtale i Bologna, kalt det andre triumviratet. De tre mektigste mennene i Roma var nå alliert. I kjølevannet av dette ble Cicero drept, Brutus og Cassius, som begge var hovedmennene bak drapet på Caesar, ble drept i Phillipi i nord-Hellas. Etter seieren inngikk seirherrene, Antonius og Octavian en ny avtale i år 40 f.Kr.. Riket ble nå delt mellom dem. Octavian var ikke lenger fornøyd med å bli kalt kun Octavian. Med påvirkning av sin mentor, Casear, ville også Octavian gudommeliggjøres. Octavian skulle nå bli kalt Caesar, og i tillegg omtalte han seg selv som "divi filius", sønn den guddommelige. Etter delingen av riket med Marcus Antonius, hadde Octavian fått ansvaret for den vestlige delen. I motsetning til sin medhersker, førte Octavian en streng og systematisk politikk som førte med seg en sterk oppblomstring av riket. Med dette vant Octavian god støtte i befolkningen og i senatet. Misnøyen til Antonius sank omvendt proposjonalt på grunn av hans støtte til Egypt og Kleopatra. Det hele toppet seg da han skilte seg med Kleopatra, og testamentet hans kom i Octavians hender. I testamentet kom det frem at Antonius ville overføre all sin makt til barna han hadde fått med Kleopatra, noe som romerne mente var forræderi. Senatet erklærte krig mot Marcus Antonius. Krigen ble avgjort i slaget ved Actium, ved den greske vestkysten i 31 f.Kr..

Keiser og Augustus

Etter seieren ved Actium ble Octavian i praksis enehersker i det romerske riket. Han stod nå på lik linje som Julius Caesar hadde gjort et tiår tidligere. Han visste godt hvordan det endte, og måtte derfor finne en løsning for å forhindre at han gikk samme skjebne i møte. Løsningen ble en ny konstitusjon.

Reform I

I 27 f.Kr. gjennomførte Octavian den første reformen i senatet. Han gav all sin makt til senatet for å opprettholde republikken. Det var mer en symbolsk handling, for i praksis fikk han all makt tilbake. Han hadde direkte kontroll over de største og viktigste provinsene, Egypt, Kypros, Hispania, Gallia og Syria. Han fikk i tillegg tittelen Augustus, som betyr opphøyet, majestetisk. Selv foretrakk han å bli kalt Princeps Interpares (først blant likemenn), samt Imperator, som signaliserte hans posisjon som den øverste militære leder. Octavians største bragd, var hans overtalelse av senatet til å akseptere ham som statens overhode, samtidig som senatorene fikk utøve sin politiske makt. Dette medførte at han ble en fungerende enehersker. Augustus Kategori:Dødsfall i 14 ja:アウグストゥス ko:아우구스투스

Augustus

Bakgrunn

Som Cæsars arving

Det andre triumviratet

Keiser og Augustus

Reform I

Vestromerriket

Vestromerriket er betegnelsen på den vestlige delen av Romerriket etter splittelsen i 395. Vestrommeriket beholdt Roma som sitt hovedsete. Grensen mellom det østlige og det vestlige riket gikk omtrent ved dagens Serbia. Det vestlige riket ble preget av nedgang og folkevandringer som kuliminerte i rikets endelige nedgang i 476. Serbia Kategori:Oldtidsriker

Roma

Roma, også stavet Rom, og omtalt som "den hellige by" fordi den katolske kirke har sitt hovedsete i byen. Roma er hovedstad for to land: Italia, og Vatikanstaten som ble skilt ut som egen stat av Mussolini. I oldtiden var Roma hovedstad i Romerriket, datidens suverent største og mektigste stat. Gjennom byen renner elven Tiber, og byen lå opprinnelig på en høyde langs denne elven, men har vokst og spredt seg utover. Roma er ingen kystby, men ligger litt inne i landet fra Middelhavet ved 41°50'N, 12°15'E. Roma har vært hovedsete for det romerske kongedømme, den romerske republikk og det romerske imperiet. Etter legenden ble Roma grunnlagt 21. april 753 fvt. av Romulus, som drepte sin tvillingbror Remus i prosessen. Denne datoen var basisen for den romerske kalender og den julianske kalender (ab urbe condita). Romulus og Remus var ettersigende sønner av den romerske guden Mars og prestinnen Rea Silvia, datter av Numitor, konge av Albalonga. Som gutter ble de etterlatt for å redde dem fra hatet til Amulius, som strebet etter Albalongs trone, og tatt vare på av en hunnulv som fremdeles er en av symbolene på Roma. Romulus drepte senere Remus og ble den første konge av Roma. Roma ble bygget på Sol-åsen som senere ble kalt Palatine og ble utvidet til å inkludere de syv åsene, Palatinen, Aventinen, Capitolinen, Quirinalen, Viminalen, Esquilinen og Cælius etter Månen, Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn. (se romersk mytologi.) romersk mytologi

Klima

Roma har middelhavsklima. Gjennomsnittstemperaturen er på 15,4 grader Celsius. De varmeste månedene er juni, juli og august med gjsn. 21 til 23,8 grader. Den kaldeste måneden er januar med 7,9 grader i gjennomsnitt.

Roms tidslinje

- ca. 1220 fvt - Bronsealderbosetninger i området
- 753 fvt - Roms grunnleggelse (etter tradisjonen)
- 509 fvt - Kongedømmets slutt, begynnelsen på res publica.
- 451 fvt - Første skriftlige lover (imotsetning til tidligere tiders sedvane) på 12 stentavler. (Sedvanen fortsatte å utgjøre konstitusjonen.)
- 390 fvt - Roma ble angrepet av gallere og omtrent alle historiske skrifter ble ødelagt.
- 343 fvt-146 fvt - Romersk ekspansjon og underleggelse av de latinske og italiske folk, det afrikanske folk (Karthago), hellenistiske folk (makedonere, grekere),asiatiske folk (syrene, rhodenserene, Pergamus), galliske folk, og de iberiske folk, (lusitanerne, celtiberierene).
- 133 fvt-123 fvt - Demokratiske reformer av Graccherne.
- 44 fvt - Gaius Julius Cæsar myrdet, påfølgende borgerkrig.
- 31 fvt-14 evt - Tiden under Augustus, ny pax romana og starten på det romerske keiserdømmet.
- 64 - Storbrann startet den 18. juli i handelsområdet i Roma og brente ned store deler av byen.
- 96-192 - Store territorielle utvidelser av imperiet under Nerva, Trajan, Hadrian og Antonii. Under Trajan nådde befolkningstallet i byen 1.000.000.
- 258 - Romerriket ble delt i østlig og vestlig halvdel, med Roma som felles hovedstad
- 312 - Konstantin seiret i slaget ved den milviske bro, og forente Romerriket igjen.
- 330 - Romerrikets hovedstad ble flyttet til Konstantinopel.
- 395 - Theodosius den store døde, oppdeling av romerriket og Roma ble igjen hovedstaden i det vestromerske riket. Kristendommen ble eneste tillatte religion.
- 408 - Den vestromerske hovedstaden ble flyttet til Ravenna.
- 410 - Den 24. august kom visigoterne til Roma og plyndret.
- 454 - Etter Valentinian IIIs død invaderte vandalene Roma, påny plyndring.
- 476 - Det vestromerske riket falt. Roma ble hovedstad for et nytt italisk kongedømme under herulen Odovaker.
- 547 - Roma erobret av goteren Totila, men gjenerobret av den bysantinske generalen Belisarius. Befolkningstallet hadde falt til 30.000.
- 607 - Den bysantinske keiseren Fokas anerkjente paven som overhode for alle kristne, og Roma ble dermed "hovedstad" for kirken.
- 800 - Første juledag ble Karl den store kronet Imperator av det hellige romerske imperiet av pave Leo III.
- 846 - Roma ble plyndret av sarasenere. Mange kirker og andre bygninger ble ødelagt.
- 1054 - Skisma mellom øst- og vestkirken betød at Roma ble hovedsete kun for den katolske kirke.
- 1095 - Det første Laterankonsil, den romerske kurie fikk eneansvaret for paveutnevnelser.
- 1144 - Den romerske kommune ble etablert, styrt av et nytt senat ledet av Arnold av Brescia.
- 1300 - Pave PIZZA Strømmen av pilegrimmer til Roma økte sterkt.
- 1309 - Pave Klemens V flyttet pavesetet til Avignon.
- 1347 og 1354 - Folkelig styre av Cola di Rienzo, mens pavene hadde tilhold i Avignon i Frankrike. Cola di Rienzo avsatt og myrdet av mobben i 1354.
- 1400 - Befolkningstallet hadde falt til omkring 17.000. I løpet av året kom omkring 120.000 pilegrimmer til byen.
- 1420 - Pave Martin V flyttet pavesetet tilbake til Roma.
- 1526 - Første grundige folketelling siden keisertiden; Roma har omkring 55.000 innbyggere.
- 1527 - Roma ble plyndret av tyske landsknekter under Karl V av Bourbon.
- 1798-1799 - Den først "moderne" romerske republikk
- 1848-1849 - Den andre "moderne" romerske republikk, ledet av Giuseppe Mazzini og Aurelio Saffi, Pave Pius IX er ute av byen. Franske styrker gjenopprettet pavens makt.
- 1870 - Bersaglieri, utvalgte tropper av den sardinianske armeen gikk inn i Roma via Porta Pia. Paven mistet sin verdslige makt, og ble "fange" i Vatikanet.
- 1871 - Roma ble hovedstad i Italia, den italienske foreningen ble komplett, Savoy-slekten styrte kongedømmet Italia.
- 1922 - Benito Mussolini ledet marsjen mot Roma, og begynte etableringen av et fascistisk diktatur.
- 1925 - Roma ble styrt av en guvernør direkte underlagt Innenriksministeret.
- 1929 - Med de Lateranske avtaler (Concordato) gjorde Italia og Vatikanet opp sine grenser. Den katolske kirke frasa seg sitt krav på verdslig makt utenfor Vatikanet.
- 1942 - Under andre verdenskrig ble Roma bombardert av de allierte for første gang 19. juli. Roma ble erklært som åpen by, og unngikk derfor store krigshandlinger.
- 1943 - Mussolini ble avsatt, og Roma ble okkupert av tyske styrker.
- 1944 - Allierte styrker inntok Roma.
- 1946 - Etter folkeavstemning forlot kongen Italia, og Italia ble republikk.
- 1960 - De olympiske leker ble avholdt i Roma. d ble de ikke nei!

Historie

Roma var hovedstad for det romerske kongedømmet (753 fvt-510 fvt), Romerriket både under den romerske republikk og det romerske keiserdømmet som fulgte.

Bilde:Roman-colosseum.png
Et bilde av det romerske Colosseum

Etter fallet av den romerske republikk ble Roma snart hovedstaden for de pavelige stater. Gjennom denne lange perioden ble Roma verdenssenteret til kristendommen og i økende grad fikk pavekirken en politisk rolle som gjorde Roma til en av de viktigste byen i Europa. Da Pippin III beseiret langobardene i 756 ble Roma hovedstad for "de pavelige stater" (det uttrykket som er innarbeidet på norsk er Kirkestaten). I teorien var disse områdene styrt av pavedømmet, men til å begynne med var det meste av områdene med litt avstand til Roma selvstyrte. Også i Roma hadde ikke pavene så meget å si til å begynne med. Også forskjellige romerske adelsfamilier og den tysk-romerske keiser hadde meget de skulle ha sagt. Det kom også til noen republikanske opprør. Etter at republikken av 1434 var slått ned, urviklet pavedømmet et kirkelig byråkrati som styrte by og kirkestat. De påfølgende paver, gjerne kalt renessansepavene, utviklet byen til et betydelig sentrum for kunst og kultur, og utviklet også Kirkestatens politiske makt på den internasjonale arena. På kunstens område var det Firenze som ble humanismens og renessansens viktigste sentrum, men Roma ble sentrum for barokken, og arkitekturen bærer tydelig preg av det, spesielt i de sentrale områdene. Noen av de berømte skuene av Roma på 1700-tallet er kjent fra etsninger av Giovanni Battista Piranesi. Hans store visjon av det klassiske Roma inspirerte mange til å besøke byen og utforske ruinene selv. I 1870 ble Italia ble forenet under den tidligere kongen av Sardinia, og Roma ble hovedstad.

Bilde:Map of downtown Rome during the Roman Empire medium.jpg
Kart over bykjernen i Roma slik den var i det romertiden.
(Større bilde)

Roma gjenspeiler at den er bygget og viderebygget i flere påfølgede epoker med en historisk kjerne. Denne kjernen har fremdeles mange områder fra det forgangne Roma. Det er også mange kirker og slott i barokk stil. Noen sentrale deler ble forandret etter foreningen og noen tillegg og forandringer har blitt gjort i den fascistiske epoken, da man skulle gjenskape fortidens storhet og bygget nye quartieri og utvidelsen av Roma med de omkringliggende landsbyene (Labaro, Osteria del Curato, Quarto Miglio, Capannelle, Pisana, Torrevecchia, Ottavia, Casalotti). Disse utvidelsene var nødvendige for å absorbere den økende folkemengden som kom på grunn av sentraliseringen av den Italienske staten. Under andre verdenskrig led Roma under bombingen (spesielt San Lorenzo) og slag (Porta San Paolo, La Storta). Etter krigen fortsatte Roma å ekspandere hovedsakelig av samme grunn som tidligere med økende antall innbyggere. Denne gangen skyldtes det utviklingen av statsadministrasjonen og omleggingen av økonomien fra i hovedsak jordbruk til industri og tjenesteyting. Dette førte til opprettelsen av nye quartieri og forsteder. Det er anslått at det er omtrent 3,5 millioner innbyggere som bor i Roma, men at det arbeider mer enn 5 millioner der. I 1825 var det 138 000, i 1871 244 000, i 1921 692 000 og i 1961 1 600 000 innbyggere i Roma. Det er anslått at i Romerrikets storhetstid var det over en million innbyggere i Roma. Roma ble forberedt til de olympiske leker i 1940 og det ble bygget en rekke nye bydeler blant annet for å huse deltakerne til de olympiske leker, som f.eks. Europa. Siden andre verdenskrig brøt ut ble de olympiske leker kansellert og først i 1960 fikk Roma sine første og eneste olympiske leker. Under sommerolympiaden ble det brukt mange antikke steder som Villa Borghese og Thermae av Caracalla som omgivelser. Mange av Romas monumenter ble restaurert av den italienske staten og av Vatikanet foran 2000-jubileet. Motorveien Granda Raccordo Anulare, omgir mesteparten av byen og er mer enn 80 km lang. Siden Roma er Italias hovedstad huser den også alle essensielle institusjoner i nasjonen, som presidentpalasset, regjeringen, parlamentet, høyesterett og de diplomatiske ambassader. Roma huser også merkelig nok en ambassade fra Italia til Vatikanstaten på italiensk territorium. Mange internasjonale institusjoner er basert i Roma, først og fremst kulturelle og vitenskapelige eller humanitære som FNs underorganisasjon FAO (Food and Agriculture Organization). Se også: Romersk kongedømme, Den romerske republikk, Romerriket

Det moderne Roma

Roma er et av de viktigste turiststedene i verden på grunn av sin store arv av arkeologiske og kunsthistoriske skatter, så vel som for sine unike tradisjoner, flotte parkanlegg og vakre skue. Av de mest berømte serverdigheter er en mengder av museer (som Musei Capitolini, Vatikanmuseet, Galleri Borghese), kirker, historiske bygninger, det sixtinske kapell, monumenter og ruiner som Forum Romanum og katakombene.

Bilde:romastemma.jpg
SPQR: Senatus Populusque Romanus (Senatet og det romerske folk)

Roma er alminnelig identifisert med flere symboler, som det romerske Colosseum, hunnulven Lupa (ofte med Remus og Romulus liggende under som babyer), den keiserlige ørn og symbolene for kristendommen. Det berømte akronymet S.P.Q.R. henspeiler på den romerske tid og foreningen mellom det romerske senat og det romerske folk. Roma blir også kalt "urb" (byen), "caput mundi" (verdens hode), "Città Eterna" (den evige stad) og "Limen Apostolorum" (Apostlenes dørterskel/begynnelse). Byen har to farger, gul og rød. Roma har to egne helligdager: 21. april for byens grunnleggelse, og 29. juni for helgenene Peter og Paulus.

Bilde:rome.jpg

Blant hundrevis av kirker har Roma fem store: San Pietro in Vaticano (Peterskirken) i Vatikanet, San Paolo fuori le Mura (St. Paulus på utsiden av murene), Santa Maria Maggiore (Den store Mariakirken), San Lorenzo fuori le Mura (St. Lorents på utsiden av murene) og San Giovanni in Laterano (Laterankirken), pavens domkirke og dermed den fremst katolske kirke og det spirituelle senter for hele den katolske kirke. Biskopen av Roma er Paven.

Samferdsel

Roma har en moderne flyplass som formelt heter Leonardo Da Vinci International Aiport, men mer allminnelig kalt Fiumicino. En mindre flyplass, Ciampino, brukes for det meste til chartertrafikk. Undergrunnsbanen (Metro) har to linjer, som sammen med et omfattende bussnett dekker byen og forstedene. Fra sentralstasjonen Stazione Termini er det togforbindelse til andre deler av Italia og utlandet.

Ordspråk om Roma

- Når man er i Rom så gjør man som romerne.
- Alle veier leder til Rom.
- Rom ble ikke bygget på en dag. Gjennom hele Romas historie har byen alltid hatt få innfødte innbyggere, så etter tradisjonen er en "ekte" romer en som har sin familie ikke mindre enn 7 generasjoner tilbake; dette er den orginale "Romano de Roma" (i Romaneso, den lokale dialekten av italiensk.)

Galleri

Image:Lightmatter colosseum.jpg|Colosseum Image:Colosseum2 11-7-2003.JPG|Colosseum innvendig Image:Ct-fororomano1.jpg|Forum Romanum Image:Img 1204.jpg|Pantheon Image:Roma Piazza Venezia.jpg|Piazza Venezia Image:Rzym Schody Hiszpanskie.jpg|Spansketrappen Image:FONTAN~2.JPG|Fontana di Trevi Image:RomaCastelSantAngelo.jpg|Castel Sant'Angelo Image:Tiber.jpg|St.Angelo bruen over Tiber Image:Saint Peter's Square from the dome v2.jpg|Petersplassen og Roma Image:La lupa a campidoglio.JPG|Den etruskiske bronseulven, selve symbolet på Romas tilblivelse Image:RomaPalatinoDalCircoMassimo.jpg|Domus Augustana på Palatinerhøyden

Eksterne lenker

- [http://www.compart-multimedia.com/virtuale/ Virtual Roma]: Virtual panoramas and photo gallery (ita/ing)
- [http://tilroma.blogspot.com/ Roma reiseguide] Kategori:Byer i Italia Kategori:Hovedsteder i Europa Kategori:Vertsbyer for sommer-OL Kategori:Verdensarven i Europa als:Rom ja:ローマ ko:로마 simple:Rome

Italia

Republikken Italia er en republikk ved Middelhavet i det sydlige Europa. Den omfatter en støvelformet halvøy og to større øyer, Sardinia og Sicilia, i Middelhavet. Den grenser mot Frankrike i vest, Sveits og Østerrike i nord og Slovenia i øst. Italia var en av de opprinnelige medlemsstatene i det som nå er Den europeiske union, og er medlem i De forente nasjoner, NATO og G8. De uavhengige statene San Marino og Vatikanstaten er enklaver omsluttet av italiensk territorium.

Historie

Italia har formet den kulturelle og samfunnsmessige utvikling i hele middelhavsområdet, og har hatt stor innflytelse over europeisk kultur forøvrig. Betydelige kulturer og sivilisasjoner har eksistert der siden førhistorisk tid. Etter Magna Græcia dominerte etruskerne og ikke minst romerne denne del av verden i flere århundrer. Under middelalderen og renessansen var Italia et kjerneområde for europeisk åndsliv, filosofi, vitenskap og kunst. Den moderne nasjonalstaten Italia ble samlet nokså sent, 17. mars 1861, da de fleste av statene på halvøya ble samlet under kong Viktor Emmanuel II av huset Savoyen, som hersket over Sardinia og Piemonte. Samlingen av Italia ble ledet av greve Camillo Benso di Cavour, Viktor Emmanuels statsminister, og Giuseppe Garibaldi, general og nasjonalhelt. Selve Roma forble underlagt pavestolen i et knapt tiår, og ble ikke en del av Italia før 20. september 1870. Vatikanstaten er nå en uavhengig enklave omsluttet av Italia, det samme er San Marino. Benito Mussolinis fasciststyre tok over makten i 1922 med sin marsj mot Roma, og bygget opp et italiensk kolonirike i Libya og Abessinia (Etiopia), uten noe større utbytte. Fascistene allierte seg senere med Nazi-Tyskland og andre aksemakter, og led nederlag i Den annen verdenskrig. 2. juni 1946 førte en folkeavstemning over monarkiet til opprettelsen av republikken Italia, og en ny grunnlov ble vedtatt 1. januar 1948. Italia deltok i grunnleggelsen av både NATO (4. april 1949) og Det europeiske fellesskap (senere EU) (1952/58), og ble medlem av FN 14. desember 1955. Italia har deltatt aktivt i den politiske og økonomiske foreningen av Vest-Europa, og innførte den felleseuropeiske valutaen Euro i 1999, som erstattet den italienske lire.

Politikk

Ifølge grunnloven av 1948 ble det opprettet et parlament med to kamre, det ene er Delegatskammeret (Camera dei Deputati), det andre senatet (Senato della Repubblica). Videre har man en adskilt dømmende makt, og en regjering som ledes av statsministeren. Presidenten velges for syv år av parlamentet og regionale delegater. Han utnevner formelt statsministeren og regjeringen, som må ha støtte fra begge kamre i parlamentet. Begge kamre velges direkte av folket, med en blanding av flertalls- og forholdstallsrepresentasjon. Fra 1993 kommer 75 prosent av setene fra enkeltmannskretser, resten tildeles proporsjonalt. Delegatskammeret har offisielt 630 medlemmer, etter valget i 2001 i praksis bare 619. I tillegg til 315 valgte senatorer sitter tidligere presidenter og opp til fem andre utnevnt av presidenten i Senatet. Begge kamrene velges for fem år, men kan bli oppløst før den tid. Lovforslag kan komme fra begge kamre og må godkjennes av begge. Det italienske rettssystemet er basert på Romerretten, modifisert av Code Napoléon og senere vedtak. En konstitusjonell domstol (etter annen verdenskrig) påpasser at lovene er i tråd med konstitusjonen. Silvio Berlusconi fra det høyreorienterte partiet Forza Italia er nåværende statsminister i en koalisjonsregjering, men det er antatt at han vil få stor motstand fra Romano Prodi som vil lede Union-koalisjonen mot neste parlamentsvalg (2006).

Geografi

Italia består hovedsakelig av en stor halvøy i Middelhavet, formet som en støvel, samt de to hovedøyene Sicilia og Sardinia. I nordøst ligger Adriaterhavet, i sørøst Det joniske hav, i sørvest Det tyrrenske hav og i nordvest Det liguriske hav. Fjellkjeden Apenninene strekker seg langs store deler av halvøya til den møter Alpene i nordvest. I nord ligger også Po-sletten, som dreneres av elven Po og dens mange bielver fra Alpene, Apenninene og Dolomittene. Andre kjente elver er Tiberen, Adige og Arno. Det høyeste punkt er Monte Bianco (fr. Mont Blanc), 4.810 m.o.h., men vel så kjente er Italias vulkaner: Den sovende vulkanen Vesuv nær Napoli og den aktive Etna på Sicilia. Største byer (innbyggertall fra 1997):
Roma 2.650.300 innbyggere
Milano 1.303.900 innbyggere
Napoli 1.045.900 innbyggere Største øyer:
Sicilia 25.708 km²
Sardinia 24.090 km² Lengste elver:
Po 670 km
Adige 410 km
Tiber 405 km Største innsjøer:
Lago di Garda 370 km²
Lago Maggiore 212 km²
Lago di Como 146 km² Høyeste fjell:
Monte Bianco 4.810 moh
Monte Rosa 4.634 moh
Monte Cervino 4.478 moh
Monte Gran Paradiso 4.061 moh Største vulkaner:
Etna 3.323 moh
Vesuv 1.277 moh
Italia er delt inn i 20 regioner: Abruzzo, Basilicata, Calabria, Campania, Emilia-Romagna, Friuli-Venezia Giulia, Lazio, Liguria, Lombardia, Marche, Molise, Piemonte, Puglia, Sardinia, Sicilia, Toscana, Trentino-Alto Adige, Umbria, Valle d'Aosta og Veneto. Viktige byer inkluderer: Ancona, Assisi, Bari, Bologna, Bozen, Firenze, Livorno, Milano, Napoli, Orvieto, Padova, Palermo, Pisa, Ravenna, Roma, Siena, Torino, Venezia og Verona.

Økonomi

Italia har en mangfoldig industriell økonomi av omtrent samme størrelse som Frankrikes og Storbritannias. Denne markedsøkonomien kan deles inn i det utviklede, industrielle nord og det underutviklede syd (Mezzogiorno), hvor landbruk fremdeles dominerer og arbeidsløsheten ligger rundt 20 prosent. Sammenlignet med sine naboer i Vest-Europa har Italia et stort antall små og mellomstore, ofte familieeide bedrifter. De fleste råvarer industrien trenger blir importert, og over tre fjerdedeler av energibehovet dekkes ved import. I løpet av det siste tiåret har Italia ført en stram finanspolitikk for å oppfylle kravene til Den økonomiske og monetære union (ØMU), og renten og inflasjonen har avtatt. Italia innførte den europeiske valutaen euro i 1999.

Demografi

De aller fleste innbyggerne er italienere. Det lever også tysk- og franskspråklige minoriteter i Nord-Italia. Landet har den femte høyeste befolkningstettheten i Europa med 196 innbyggere per kvadratkilometer. Etniske minoriteter finnes, men er ikke store. Det overveiende flertall er romerskkatolikker (85 prosent av de innfødte), men det finnes også religiøse minoriteter, som protestanter, jøder og muslimer.

Kultur

Italia er velkjent for sin kunst og kultur. Her finnes en rekke kjente byggverk fra oldtiden og Romerrikets storhetstid. De viktigste og mest kjente byggverkene i Italia er; det skjeve tårn i Pisa. Colosseum, Castel Sant'Angelo, Forum Romanum og Pantheon i Roma og domkirkene i Firenze og Venezia. Italiensk mat, vin, design, litteratur, kunst, musikk (særlig opera) m.m. er kjent over hele verden. Særlig er området Toscana beundret som et ferie-, arbeids- og rekreasjonssted av kulturelle personer verden over. Renessansen tok til i Italia på 13- og 1400-tallet. Diktere som Dante Alighieri, Francesco Petrarca, Torquato Tasso og Ludovico Ariosto, og forfattere som Giovanni Boccaccio, Niccolò Machiavelli og Baldassare Castiglione fikk en enorm og varig innflytelse over utviklingen av den europeiske kultur. Det fikk også italienske malere, skulptører og arkitekter, som Filippo Brunelleschi, Leonardo da Vinci, Rafael, Sandro Botticelli, Fra Angelico og Michelangelo Buonarroti. Michelangelos freskoer i taket på Det sixtinske kapell i Vatikanet står sammen med hans statue av David som de aller fremste symbolene på renessansen. Komponister som Giovanni da Palestrina, Claudio Monteverdi, Arcangelo Corelli og Antonio Vivaldi preget barokken, mens romantikere som Gioacchino Rossini, Giuseppe Verdi og Giacomo Puccini videreutviklet den italienske opera slik vi kjenner den idag. Kategori:Italia als:Italien fiu-vro:Itaalia ja:イタリア ko:이탈리아 ms:Itali simple:Italy th:ประเทศอิตาลี zh-min-nan:Italia

Etruskere

Etruskerne var et kulturfolk i det antikke Italia fra det